11/09/2026
💥Jernverket faller :
https://www.facebook.com/photo/?fbid=1436200865361044&set=a.498328022481671
Henrik Ibsen var 7 år da Diderik von Cappelen (1795–1866) fra Skien kjøpte Holden hovedgård og Holden Jernværk i 1835 samens med bergkandidat og bestyrer på verket Nicolai Benjamin Møller
Året etter ble Cappelen eneeier.
Løvenskiold-familien eide verket på starten av 1800-tallet,
men slet med store økonomiske problemer og høy gjeld.
I 1820 så eieren, baron Eggert Løvenskiold, seg nødt til å pantsette hele jernverket til den norske stat for 76 000 spesidaler for å holde driften i gang.
Da han ikke klarte å betale tilbake denne enorme
gjelden, tok staten over eierskapet av eiendommene og jernverket.
(Som i dag) Staten ønsket imidlertid ikke å drive jernverksindustri på permanent basis.
De valgte derfor å legge hele eiendommen ut på auksjon i 1835, og det var da Diderik von Cappelen og Nicolai Benjamin Møller slo til og kjøpte det.
: : :
Scenen er satt på Ulefoss.
Høstrusket pisker mot de gamle mursteinsveggene nede ved elva.
I nesten 370 år har jernstøperiets drønn og tømmersaksenes hvin vært selve pulsslaget i bygda. Men nå har teppet falt for siste akt.
Ledelsen i konsernet har talt:
Ulefos Jernværk skal avvikles og produksjonen flyttes til Stange.
Hvis Henrik Ibsen hadde sittet ved pulten sin i dag, dyppet fjærpennen i blekkhuset og skrevet om dramaet på Ulefoss, ville replikkene ha runget med isnende realisme.
For her kolliderer industrihistorie, familiestolthet og den nådeløse moderne kapitalismen i reneste teaterstil.
🖌️
Innledning:
- (Salen henligger i et dystert halvmørke).
Gjennom de høye vinduer skimtes konturene av de kalde, tause fabrikkpiper.
Jernhammerens taktfaste drønn, som i mange år har vært selve egnens hjerteslag, har forstummet. Tilbake står kun ekkoet av en svunnen storhetstid).
(Stangjernshammeren på Ulefoss Jernværk (opprinnelig Holden Jernværk) kom i drift i verkets første etableringsfase i 1650-årene og ble endelig lagt ned etter 1835, da verket la om produksjonen)
Dette er historien
om et verk reist på asken av nasjonens undergang.
Det begynte ikke i solskinn, men i skyggen av nød og statsbankerott etter Napoleonskrigenes bitre storme.
Da staten gav tapt og alt syntes tapt, trådte Diderik von Cappelen frem i auksjonssalen den 28. februar 1835.
Han kjøpte det falne Holden Jernværk av den norske stat, løftet det ut av konkursens mørke, og døpte det om til Ulefos Jernværk.
I generasjoner har Cappelens ubøyelige vilje holdt flammene i gang og tvunget det glødende jern til å lyde.
Men historiens tunge hjul kverner ubarmhjertig videre.
Hva som ble reist i tross mot konkursen, må i
dag vike for tidens tann. Nå slukkes ovnene for godt.
Teppet faller, ilden dør ut, og
jernverket går inn i den evige taushets tid.
: : :
Første akt:
Fasaden som sprekker.
Ibsen ville åpnet fortellingen i en staselig stue, kanskje hos Cappelen-familien, som har eid og preget stedet siden 1835, beslektet med Ibsens egen familie (hans mor, Marichen Altenburg, var tett forbundet med Telemarks patricierfamilier og adel).
- Direktørene står med ryggen mot peisen, nipper til en tørr sherry og snakker det siviliserte språket fra styrerommenet.
De kaller det ikke en tragedie.
De kaller det en «strategisk samling av støperiproduksjonen for å sikre fremtidig konkurransekraft».
De snakker om
«svak etterspørsel» og «konkurranse fra lavkostland som Kina».
Men bak ordene lurer den ibsenske sannheten:
Fasaden må reddes, selv om hjørnesteinen knuses.
: : :
Andre akt:
Den moralske falitten Ibsens store skuespill handler alltid om at noen må betale prisen for de høye herrenes regnestykker.
Nå rammes 114 arbeidere på Ulefoss.
For dem er ikke dette et flyttevedtak; det er en eksistensiell og økonomisk ruineringsbølge.
370 år med nedarvet stolthet – menn og kvinner som har formet det glødende jernet først med kanoner og kanonkuler, så ovner til matlaging og stue varme og nå til sist kumlokkene som holder hele Norges infrastruktur oppe – blir med et pennestrøk redusert til «overflødig kapasitet».
Her ville en moderne Doktor Stockmann reist seg på allmøtet!
Han ville ikke snakket om marginer og kvartalsrapporter, men ropt ut i forsamlingen:
«Dere snakker om det frie markedets nødvendighet!
Men jeg sier dere at det dere kaller rasjonalisering, er en moralsk konkurs!
Dere slukker ovnene som har gitt varme til generasjoner, bare for at tallene skal se penere ut i et regneark!» )
Og byens «kompakte majoritet» ville vendt ryggen til ham, fordi sannheten er for ubehagelig å høre på.
: : :
Tredje akt:
Hva skjer når ovnene slukkes?
Når Ulefos Jernværk blir stående tomt om tre år, skjer det samme som skjedde da faren til Ibsen gikk konkurs i Skien:
Det sosiale mørket senker seg.
De 114 familiene må bære skammen og usikkerheten ved tapte livsverk.
Livsløgnen avsløres:
🚩 Samfunnet liker å smykke seg med ord som «bærekraft» og «historisk arv», men når den globale kapitalismen krever sitt, betyr ikke 370 års historie mer enn verdien av skrapjern.
Det ibsenske ekkoet:
Akkurat som i John Gabriel Borkman blir de tomme fabrikkhallene stående som et monument over menneskelig stormannsgalskap og tapt storhetstids-romantikk.
Jernverket som overlevde hungersnød, kriger og unionsoppløsninger, faller til slutt for markedskreftenes kalde logikk.
Når røyken legger seg over Ulefoss og ovnene blir kalde, sitter bygda igjen med det mest klassiske Ibsen-spørsmålet av alle:
❓ Hva er et menneskeliv og et lokalsamfunn egentlig verdt når den økonomiske bunnlinjen har talt❓
: : :
Fjerde akt :
Gjengangerne over Fensfeltet
(Den samme mørke høstkvelden. Regnet pisker mot rutene på direktørkontoret. Rommet er som hentet ut av Rosmersholm – fylt av en tung, trykkende atmosfære der fortidens synder henger i luften som usynlige gjenferd.
På veggen henger et falmet kart over Ulefos Jernværk og Fensfeltets dyp.)
DIREKTØREN (Står ved vinduet, som en moderne John Gabriel Borkman. Han stirrer ut i mørket mot de kalde fabrikkhallene, med armene krysset over brystet.)
📣 Hør på dem der ute i bygda.
De jamrer over jernverket som om det var et plutselig slag fra gudene.
De spiller rollen som det uskyldige offeret.
Men dette «sjokket» er en regissert livsløgn, min kjære rådgiver!
Den innerste sirkelen har visst det i årevis:
Jernstøperiet var dødsdømt.
Det måtte ofres for at vi skulle kunne rette ryggen og peke mot dypet. Mot malmen. Mot mineralene!
RÅDGIVEREN (Sitter ved skrivebordet, blar i hemmelige prospekter og søknader til departementet.
Han snakker med den kjølige fornuften til sakfører Krogstad.)
De har reist til hovedstaden, direktør. Cappelen og Steinsvik står på trappene til statens kontorer. De ber ikke – de krever.
De krever at statskassen må åpnes.
Staten må ta risikoen, staten må bygge infrastrukturen for det nye gruveeventyret.
(Det hele pakkes inn i nasjonens interesse.)
DIREKTØREN (Snur seg med et triumferende, men bittert smil.
Han minner om grosserer Werle fra Vildanden, som trekker i trådene fra kulissene.)
Ja! De gjør akkurat som konsul Bernick i Samfunnets støtter!
Husker du hvordan Bernick spilte helten som brakte jernbanen til byen, mens han i hemmelighet allerede hadde kjøpt opp alle tomtene langs linjen for egen vinning?
Våre herrer gjør det samme.
De fremstår som regionens redningsmenn, mens de skyver regningen over på skattebetalerne.
De vil at staten skal sponse det grønne miraklet, mens samfunnet blendes av glansen fra de sjeldne jordartene.
RÅDGIVEREN (Senker stemmen, ser nervøst mot døren.)
Men det finnes en gift i grunnen, direktør.
En historisk sannhet som ikke tåler dagens lys.
Hvis sannheten om Søve gruver kommer ut...
Hvis folk husker hva som skjedde frem til 1965...
DIREKTØREN (Avbryter ham skarpt, hveser.)
Gjengangere! Det er hva det er!
Akkurat som i Ibsens drama, der fortidens synder og skjulte sykdommer eter opp den nye generasjonen innenfra. (Ibsen, Gjengangere (1881)).
I 1965 spilte staten nøyaktig det samme spillet her på Ulefoss gjennom A/S Norsk Bergverk.
De jaktet på krigsmetaller, på Niob. Og hvordan endte det statlige industrieventyret?
Med dundrende konkurs, brutte løfter og et landskap infisert av radioaktivt avfall som ingen i dag vil ta ansvar for!
Det er vår brennende hemmelighet.
RÅDGIVEREN Hvis allmennheten forstår at det nye «Fens-eventyret» bygges på nøyaktig samme lest som den gamle falitten fra 1965...
Da vil de reise seg.
Da blir vi som Doktor Stockmanns motstandere – vi må kåre enhver som snakker om historien til en «folkefiende» for å beskytte de økonomiske interessene.
DIREKTØREN (Går rolig bort til bordet, slukker lampen så kun det svake lyset fra månen lyser opp ansiktet hans.)
👀 La dem skrike i avisene om sitt sjokk over jernverket. La dem pleie livsløgnen sin.
Så lenge vi kontrollerer sceneteppet, skal fortidens spøkelser forbli begravd i Fensfeltets dyp, mens staten betaler for vår neste, storslåtte illusjon.
(Teppet faller i et tungt, lydløst mørke.)
: : :
Det ibsenske speilet: Virkeligheten på Ulefoss vs. SkuespilleneFor å se hvorfor dette dramaet er så rendyrket ibsensk, kan vi stille virkeligheten på Ulefoss direkte opp mot motivene i Ibsens mest kjente stykker:
Element i Ulefoss-saken Ibsens drama
Den dramatiske parallellen
Det iscenesatte sjokket (Nedleggelsen av støperiet har vært planlagt lenge i den indre sirkel).
Samfunnets støtter Konsul Bernick pleier, en plettfri offentlig fasade som «samfunnets støtte», mens han i kulissene manipulerer og planlegger prosjekter for egen vinning og skjuler sannheten for offentligheten.
Kravet om statlige penger (Cappelen og Steinsvik ber staten ta den økonomiske risikoen for Fensfeltet).
John Gabriel Borkman,
Borkman er besatt av å hente ut malmen og metallene av jorden, og han er villig til å risikere andres penger (og samfunnets midler) for å realisere sitt gigantiske industrieventyr.
Fortielsen av Søve-konkursen i 1965
(Man vil ikke snakke om at statlig gruvedrift etter krigsmetaller endte i total havari og miljøsynder).
Gjengangere dramaet handler om hvordan fortidens hemmeligheter, synder og «sykdommer» nektes snakket om, men fortsetter å forgifte og hjemsøke den nåværende generasjonen.
Miljøarven og faren ved opprenskning (Frykten for radioaktivitet og slaggstoffer fra historisk og fremtidig gruvedrift).
En folkefiende.
Doktor Stockmann oppdager at byens økonomiske hjørnestein, kurbadet, er forgiftet.
Myndighetene og kapitalen velger å fortie sannheten og knuse Stockmann i stedet for å ta den økonomiske støyten.
🐾
Henrik Ibsen, Ulefoss samfunnets støtte.
En må se familie linjene til Cappelen og Blom for å forstå hvordan Henrik Ibsen kunne skrive så intenst om økonomiske imperier, menn som faller fra maktens tinder, og den sosiale avgrunnen som venter etterpå.
Gjennom familiene Cappelen og Blom var Ibsen biologisk og sosialt filtret rett inn i selve tømmeradelen og jernverkseierne i Telemark.
Hans egen mor, Marichen Altenburg, tilhørte den absolutte overklassen (patrisierklassen) i Skien. Hennes bestemor var en Blom, og familien var nært beslektet med Cappelen-dynastiet på Ulefos Jernværk og Gjemsø kloster.
[1] https://no.wikipedia.org/wiki/Marichen_Altenburg
[2] https://no.wikipedia.org/wiki/Blom_(slekt_fra_Skien
[3]https://skienhistorielag.no/app/uploads/2025/04/Brynet-2006-nr-3.pdf
Her er linjene som knytter Ibsens virkelige familie til karakterene i hans verdenskjente dramaer:
1. Virkelighetens forretningsmenn vs. Ibsens stormannsgale karakterer. Ibsens onkler, grandonkler og fettere var ikke vanlige kjøpmenn; de var menn som kontrollerte hele lokalsamfunn gjennom skogeiendommer, sagbruk, skipsfart og jernstøperier.
Blant dem fant man:
[1] https://no.wikipedia.org/wiki/Blom_(slekt_fra_Skien)
[2] https://www.skien.kommune.no/kultur-idrett-og-frivillighet/kultur/historiske-skilt/altenburggaarden/
Diderik von Cappelen og sønnen Hans Blom Cappelen (eier av Gjemsø kloster Christopher Hansen Blom, en av faren Knud Ibsens nærmeste venner og forretningspartnere.
[1] https://digitaltmuseum.no/021029504871/bilde
[2]https://skienhistorielag.no/app/uploads/2025/04/Brynet-2006-nr-3.pdf
♦️
Når Ibsen skriver om John Gabriel Borkman – den mektige bankdirektøren som sitter på rommet sitt og drømmer om å gjenreise et gigantisk industriimperium av malm, jern og damp – er det ikke grepet ut av løse lufta.
Borkman har trekk fra de store finansakrobatene i Telemark.
Han er besatt av å kontrollere naturressursene, akkurat slik tømmer- og jernbaronene i Ibsens egen familie gjorde det.
Slektskapets beskyttende hånd – og skammen ved å motta den hjelpen da faren til Henrik Ibsen, Knud Ibsen, gikk dundrende konkurs på midten av 1830-tallet, ble fallet brutalt.
Men familien ble på mange måter reddet fra det absolutte bunnivået av nettopp sine rike slektninger.
https://www.genealogi.no/wiki/index.php/Ibsen_(slekt)),
☔️
Henrik Ibsen var 7 år da familien måtte flytte fra Venstøp
https://www.visittelemark.info/skien/ting-a-gjore/henrik-ibsens-oppvekst-i-skien-p546383)Det var for eksempel Ibsens onkel, Christopher Blom Paus, som kjøpte bygården i Snipetorp i Skien og lot foreldrene til Ibsen bo der gratis etter at de måtte forlate Venstøp.
https://www.telemarkmuseum.no/wp-content/uploads/ibsen-snipetorp.pdf),
https://no.wikipedia.org/wiki/Ibsenhuset_(Snipetorpgata_27))
Denne erfaringen – å sitte i takknemlighetsgjeld til de rike grenene av familien (Blom og Cappelen-nettverket) mens ens egen far synker dypere ned i bitterhet og alkohol – preget Ibsens diktning.
I Vildanden: Gamle Ekdal har vært forretningspartner med den mektige grosserer Werle. Ekdal gjør en feil, havner i fengsel og ruineres. Grosserer Werle (som har klare likhetstrekk med de mektigste skogeierne i Telemark) gir etterpå Ekdals sønn, Hjalmar, økonomiske almisser og hjelper ham i gang med et fattigslig fotoatelier.
Parallellen til familien Paus, Blom og Cappelen som holdt liv i Knud Ibsen, er slående.
3. Kontrasten
mellom den rå kapitalismen og den personlige falitten.
Gjennom Blom- og Cappelen-familiene så Ibsen den nye tidens kapitalisme vokse frem.
Dette var menn som navigerte etter markedspriser i London, skipsruter og tollsatser.
De bygde store formuer på at skogsarbeidere og jernverksarbeidere slet for mager lønn, mens overklassen levde i luksus.
Ibsen angriper dette hykleriet i stykke etter stykke.
I Samfunnets støtter (1877) møter vi konsul Bernick, en mektig skipsreder og hjørnesteinsbedrift-eier i en liten norsk kystby.
Bernick fremstår som moralsk uangripelig og byens redningsmann, men bak fasaden har han bygd sin suksess på løgner, spekulasjon og at andre har tatt skylden for hans feiltrinn.
Bernick er inkarnasjonen av den telemarkske patrisierklassen Ibsen kjente så godt – men sett gjennom et nådeløst, kritisk glass.
Den ibsenske sirkelen sluttes på Ulefoss når Ulefos Jernværk nå vedtas nedlagt, opplever vi i praksis det siste kapittelet i det dramaet Henrik Ibsen begynte å skrive på for 150 år siden.
Det er historien om hvordan de gamle familieimperiene – de som formet hele kulturen i Telemark – til slutt spises opp av den samme globale, ansiktsløse kapitalismen som Ibsens karakterer prøvde å kontrollere.
: : :
📄 Historiske kilder og bedriftsarkiver Ulefos Jernværk – Bedriftens historie:
Dokumentasjon på jernverkets 370 år lange industrielle historie, opprinnelse og eierskap (inkludert Cappelen-familien fra 1835).
Store norske leksikon – Ulefos jernverk:
Fagfellevurdert historisk oversikt over jernverkets utvikling, privilegier, og betydning som en av Norges eldste industribedrifter.
👥 Biografiske og genealogiske kilder (Ibsens slekt)
Wikipedia – Henrik Ibsen: Oversikt over forfatterens liv, oppvekst i Skien, og hvordan familiens økonomiske utfordringer preget diktningen hans.
Wikipedia – Marichen Altenburg:
Biografiske detaljer om Ibsens mor, hennes opphav i Skiens patricierklasse, og hennes t***e familiebånd til distriktets eliter.
Wikipedia – Slekten Cappelen:
Historisk oversikt over den innflytelsesrike Cappelen-slekten, deres eiendommer (som Ulefoss og Gjemsø kloster) og eierskap innen skogbruk og jernverk.
Wikipedia – Slekten Blom fra Skien:
Genealogisk oversikt over Blom-familien, deres posisjon som trelasthandlere og skipsredere, samt deres inngifte i Ibsens og Cappelens slektstre.
Om Henrik Ibsen
https://traffickinginstitute.org/incontext-henrik-ibsen/
Fjernsynsteatret
John Gabriel Borkman
https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/sesong/1978/episode/FTEA01000177
Samfundets støtter
Konsul Bernicks hemmeligheter fra fortiden trues med avsløring. Stykket forteller om hykleri i det økonomiske, sosiale og åndelige liv. Av Henrik Ibsen
https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/sesong/1971/episode/FTEA00000171
💫 Hvem er samfunnets støtter i dag, og hva mener vi egentlig med samfunnsansvar ❓
Hva forventer vi av mennesker som innehar viktige posisjoner?
Hvor langt kan man gå «for den gode hensikt»?
Riksteatrets Tom Remlov innleder, og vi viser også et kort utdrag fra teaterstykket.
I panelet: Elisabeth Grieg, CEO Grieg International, Christian Ringnes, adm. dir. Eiendomsspar og Henrik Syse, filosof og forsker ved Prio.
https://www.youtube.com/watch?v=m2VWjbR5TT0&t=1309s
