07/02/2026
«Prisene skal gjenspeile de faktiske kostnadene.»
Høres fornuftig ut, ikke sant? Det syntes også Statens vegvesen da de skrev det i konkurransegrunnlaget for en tunnelkontrakt til over 500 millioner kroner.
NCC ble avvist fordi de priset maskiner til 1 krone timen. KOFA sa: Lovlig krav, rettmessig avvisning.
Men det interessante er ikke 1-kroneprisen. Det er kravet i seg selv.
Prisene skulle «gjenspeile faktiske kostnader» og «inkludere påslag til dekning av indirekte kostnader, risiko og fortjeneste».
Problemet? Ingen to leverandører vil forstå dette likt.
«Faktisk kostnad» for en 27-tonns gravemaskin kan være alt fra 300 kr/t (kun drivstoff og slitedeler) til 1 500 kr/t (innleie i et stramt marked). Begge er «faktiske kostnader». Legg til at «indirekte kostnader» ikke har noen universell definisjon, og at kravet om «fortjeneste» mangler ethvert nivå – da har du et krav som gir oppdragsgiver fritt skjønn til å avvise hvem han vil.
Og et mer grunnleggende spørsmål: Hvorfor skal oppdragsgiver bry seg om leverandørens fortjeneste på én enkelt maskinpost?
Slik priser ingen leverandør som vinner kontrakter. Du starter med totalprisen, ikke med selvkost per post. Indirekte kostnader er der uansett – de er irrelevante for hva denne ene posten bør koste. Ethvert beløp utover direkte kostnader er et positivt bidrag til driften.
Kravet forutsetter en kalkyleteknikk fra en annen tid. Og det straffer leverandøren som priser rasjonelt.
Jeg har skrevet en artikkel som går i dybden på dette – med konkrete eksempler på hvordan tre leverandører i god tro kan ende på priser som spriker med over 100 % for samme maskin, alle i tråd med konkurransegrunnlaget.
Et krav basert på en grunnleggende misforståelse av hvordan leverandører priser anbud1. ProblemstillingenI konkurransen om rv. 70 Oppdølstranda krevde Statens vegvesen at maskinpriser for regningsarbeider skulle «gjenspeile de faktiske kostnadene», og at timeprisene skulle «inkludere påslag ...