08/05/2026
I dag var vi, ved leder Cathrine Linn Kristiansen og organisasjonssekretær Nora Uvsbakk, på innspillsmøte i Barne- og familiedepartementet om barnebidragsordninga.
For Kvinnefronten handler regelverket for barnebidrag og bidragsforskudd ikke bare om tekniske beregninger. Det handler om barns rett til forsørgelse, mødres økonomiske trygghet, og om at staten må forstå hvordan kjønn, omsorgsansvar og økonomi henger sammen.
I Norge har begge foreldre forsørgeransvar. Men i praksis er det fortsatt kvinner som oftest står med hovedansvaret for barn etter samlivsbrudd. SSBs tall viser at 49 prosent av barn etter samlivsbrudd bor fast hos mor, 43 prosent har delt bosted, og bare 7 prosent bor fast hos far. NAVs bidragsstatistikk viser det samme kjønnsbildet: De fleste bidragspliktige er menn, og de fleste bidragsmottakere er kvinner.
I likestillingens navn snakker vi ofte kjønnsnøytralt om bostedsforelder og bidragspliktig. Men virkeligheten er ikke kjønnsnøytral. Det er fortsatt oftest mødre som sørger for at barna har klær, sko, vinterdress, bursdagsgaver, fritidsutstyr og alt det andre som får hverdagen til å gå rundt.
Kvinnefronten mener at et enklere regelverk ikke må bety et dårligere regelverk for barna eller for mødrene som står med hovedansvaret i praksis.
Vi vil særlig løfte fire hensyn.
For det første må bidragsforskuddet styrkes. Når bidrag ikke betales, rammes barnet og mor umiddelbart. Tall fra Skatteetaten viser at samlet bidragsgjeld ved utgangen av 2023 var 3,1 milliarder kroner, og at menn sto for 93 prosent av gjelden. Staten må sikre barna først, og kreve inn etterpå.
For det andre bør barnebidrag i mindre grad knyttes til samværsbrøk, og i større grad til inntekt og barnets reelle behov. De store utgiftene til barn handler ikke bare om hvor mange middager barnet spiser hos hver forelder. Det handler om bolig, klær, sko, fritidsaktiviteter, utstyr, transport og alt det løpende ansvaret som ofte faller på mor, også når samværet på papiret ser delt ut.
For det tredje må regelverket ta utgangspunkt i virkeligheten, ikke bare avtaler på papiret. Kvinnefronten erfarer at mange samværsavtaler ikke gjenspeiler faktisk samvær. På papiret kan det se ut som om far har mye samvær, mens mor i praksis står med langt mer av omsorgen. Da betaler bidragspliktig mindre enn barnets faktiske situasjon tilsier. Når mor forsøker å få dette endret, må hun ofte dokumentere sitt eget hverdagsliv gjennom barnehage, skole, naboer eller andre utenfor familien. Det er en tung, lang, invaderende og ydmykende prosess.
For det fjerde må regelverket ha et voldsperspektiv. Mange kvinner opplever at volden fortsetter etter brudd, særlig når det er felles barn. Samvær, økonomi og bidrag kan brukes til kontroll og press. Et system som belønner samvær på papiret, uten å se på faktisk omsorg, konflikt eller vold, kan bidra til systemfasilitert vold. Det må ikke skje.
Barns behov må være styrende. Men barns behov kan ikke skilles fra levekårene til den forelderen som faktisk har omsorgen i hverdagen. I Norge er det fortsatt oftest mor.
