07/06/2026
Max Manus-monumentet fikk sin endelige plassering ved Langkaia i Oslo i dag. Den er nå flyttet ut av festningen og ut i bybildet hvor mange flere vil passere den.
Norges Hjemmefrontmuseum deltok ved leder Mats Tangestuen. Hans tale kan leses under.
«Ordfører, Brigader, etterkommere, kjære alle sammen.
Nå ser Max Manus ut over det operasjonsområdet han ble mest kjent for å ha virket i, nemlig Oslo havn, hvor skipssabotasje ble utført med bruk av kano, gummibåt og andre oppfinnsomme infiltreringsmetoder.
Våpnene var først og fremst limpets, altså magnetiske sprengladninger som ble festet til skipssiden.
Det ble også eksperimentert med hjemmelagde torpedoer hvor operatøren måtte ut i vannet for å sikte dem inn mot målet. Torpedoene ble aldri en suksess, men noe av den samme kreativiteten – som er så viktig i en motstandskamp mot en overlegen fiende – kan vi se eksempler på i Ukraina i dag.
Max Manus hadde allerede levd et ganske eventyrlig liv da han i januar 1940, 25 år gammel, dro som frivillig for å slåss for Finland.
Fire måneder senere kjempet han i Norge. Som mange av de som tidlig gikk inn i motstandskampen, ble han engasjert på flere arenaer, primært våpen og illegale aviser.
Først senere ble det tydelig når man jobbet på ulike felt eksponerte man seg for mye. Man kjente for mange navn, og overlappende nettverk førte til at opprullingene ofte ble omfattende.
Det var 126 år siden sist vi hadde hatt krig i landet og motstandsarbeid var noe helt nytt. Som manus selv skrev i en avispolemikk i 1948:
«Hjemmefrontsarbeidet - helt fra begynnelsen til slutten - var en lang kjede av feil. Vi lærte naturligvis litt etter litt (…), men vi måtte jo lære av de feilene som ble gjort».
Max Manus ble arrestert tidlig i 1941, men en spektakulær flukt gjorde at han, i motsetning til mange andre, fikk mulighet til å lære av sine feil. Etter å ha reist rundt halve jorden kom han seg til Storbritannia og gikk inn i Kompani Linge hvor han ble trent opp til å gjennomføre de aksjonene han senere ble kjent for.
Det er flere bøker om sider av okkupasjonen i Norge som starter med variasjoner av «Alle har hørt om Max Manus, men den eller de jeg skal fortelle om har fått liten oppmerksomhet».
Ja, Max Manus ble tidlig motstandskampens superstjerne i norsk målestokk. Og det er ikke merkelig at vi ikke kan navnene til de fleste andre, for det var heldigvis ganske mange av dem.
Bøkene «Det vil helst gå godt» og «Det blir alvor» fra 1945 og 1946, ble folkelesning. Det er heller ikke et mysterium. Okkupasjonen hadde vært et nasjonalt traume - en kollektiv fornedrelse, og folk sultet etter å lese om unge nordmenn som hadde slått tilbake med maskinpistoler, håndgranater og limpets. Slik ble bøkene en folkelig terapi.
De var også godt skrevet, med et røft språk, og forfatteren fremstod som ærlig i omtale av egne feil og mangler. Manus beskrev hvordan folk han anså som bedre og modigere enn ham selv ble drept, og hvor mye tilfeldighetene og flaksen spilte inn for at han fikk leve. Max ditt navn er flaks, som han fikk høre.
Og så hadde han selvsagt navnet til en superkjendis. Max Manus, det klinger godt, og han trengte ikke, som artister og bloggere i dag, å endre på det. Som han selv sa i et intervju: «Hadde jeg for eksempel het Peder Hansen - ville ingen ha hørt om meg».
Max Manus var åpen om hva krig gjør med et menneske. Om egne mareritt og psykisk uhelse og om selvmedisinering med piller og alkohol. Om tapet av kameratene Gregers Gram, Roy Nielsen og andre. At en av våre desidert mest kjente krigsveteraner var åpen om dette tro jeg har vært viktig for de mange andre som bar på usynlige sår.
I beskrivelsene av Max Manus fra krigen understrekes ofte han ikke klarte å skjule redselen før en aksjon. Han bar nervene utenpå. Han både svettet og skalv. Og det er jo det som er mot, å innse faren, frykte døden, men likevel gjennomføre jobben.
Max Manus bør være en inspirasjon også i dag. Ikke bare for oss små krigere på under 180, men for alle. Manus hadde kun seks års skolegang, men endte opp som livvakt for Kronprinsen og Kongen sommeren og våren 1945.
Det forteller oss hvor viktig motivasjon er, og det lille Forsvaret vårt har ikke råd til å sjalte ut motivert ungdom som av en eller annen grunn ikke har fullført tre år på videregående.
Og med den urolige tiden vi lever i, bør vi nå forstå at om vi skulle bli angrepet på nytt, må så mange som mulig av oss slåss fra første dag med det vi har i dag, slik Max Manus og mange med ham gjorde.
Takk»
