08/12/2025
Historien om «Pianisten».
En dag i april 2023 fikk vi en sjelden melding:
«Hvordan en innsatt kan kontakte dere? Han har ikke tilgang til e-post. Kan dere kontakte ham? Han er veldig interessert i musikk. Spiller piano, komplisert musikk, som Beethoven osv.»
Han trengte et instrument på fengslescella, et som lignet et piano, med alle 88 tangenter. En uvanlig forespørsel, og et komplisert ønske i Kriminalomsorgens regime. Ett år senere hadde vi sammen fått til å kjøpe inn et piano som kunne brukes til å spille de klassiske stykkene han drømte om.
Det ble flere telefonsamtaler. Han fortalte hva han øvde på, og jeg ble så imponert, men da jeg ba om å få høre noe, sa han bare «Nei, jeg blir så nervøs hvis jeg spiller for andre». Jeg overtalte ham etter hvert til å legge fra seg røret og bare spille uten å tenke på at jeg var i andre enden. Han levde seg inn i sin egen verden og spilte så flott piano at jeg ble mektig imponert. Etterpå løftet han røret og sa «Hallo?» «Er du der»?
Da jeg skrøyt av ham, unnskyldte han alle feilene, og var mest opptatt av hvor mye bedre han spiller når ingen hører på. Men han fortsatte å ringe – og han spilte, og han spilte mens jeg prøvde å ikke lytte for intenst, men bare ha det i bakgrunnen på kontoret. Etter hvert ble det lettere for ham, og det gikk bedre og bedre.
En dag fant vi ut at vi skulle ta det et steg videre. Vi skulle ha et «video-besøk». Da kunne jeg få se på at han spilte på pianoet og han ville kjenne ekstra på nærværet av andre. Det var merkbart at han ble nervøs, for plutselig falt han ut underveis, og han unnskyldte seg og beklaget seg. Prestasjonsangsten kan være lammende, selv for profesjonelle, og det var det også for ham. Dessverre klarte vi ikke å holde kontakten, og jeg antok, som så ofte er, at han var blitt flyttet til et annet fengsel, eller ikke lengre var interessert i å spille piano.
Så feil kunne jeg ta. I dag, over ett år siden vi sist hadde kontakt får jeg møte ham. Presten har invitert meg til konsert, hans debutkonsert. Han kjenner meg ikke igjen, forstår først ikke hvem jeg er, men da han først skjønner det åpner ansiktet seg i et smil – Det er deg!
Jeg merker at han blir enda litt mer nervøs for den kommende opptredenen. Presten har lenge forberedt ham på at han skal spille for de få fremmøte som fikk komme i dag, men smidig og pedagogisk tar han det steg for steg. Mens vi spiser kake og nipper til kaffen spiller han sitt første stykke. Det er Chopins preludium i E-moll, det går strålende helt til noen ark faller ned på tangentene. Jeg tenker det er notene, men neida, disse papirene kan han bare feie til side. Han spiller alt utenat og fortsetter i stykket akkurat der han var.
Etterpå er han svett. Så mye kostet det ham, og så lettet er han. Det å endelig ta steget etter så mange år med øving alene på cella, er et stort steg. Jeg kan se at han vokser på det, smilet sitter lettere, nervøsiteten har han ristet av seg. Når han etterpå skal kompe bandet på Hotel California legger han akkordene lekende lett og med senkede skuldre.
Deretter serverer han som perler på en snor – Måneskinnsonaten og Til Elise. Selv om han advarer om at det er vanskelig del i midten, setter han i gang i et forrykende tempo, fryktløs. Da han setter punktum med Chopins Nocturne er han varm i trøya og lar seg ikke be to ganger om et ekstra nummer.
På cella står pianoet vi kjøpte. Snart skal han videre, og han ba om å få det med seg. Det er vanskelig å se for seg et piano gjøre mer nytten for et menneske enn det har gjort for ham, så det blir selvfølgelig med på det lille flyttelasset fra den lille cella og ut i den store verden.
