08/05/2026
På denne dagen minnes vi verdien av de frihetene vi i dag nyter – og som vi nesten tar for gitt. For over åtte tiår siden fikk nordmenn tilbake ytringsfrihet, demokrati og grunnleggende rettigheter. Friheter som dessverre fortsatt ikke er en selvfølge for alle, verken i Europa eller andre steder i verden. Friheter som gjør vårt land unikt, og som gir individer, uavhengig av bakgrunn, muligheten til å forme sine egne liv.
Det finnes et stilltiende forpliktelsesforhold mellom de som lever i fred, og de som vokter den. Mens de fleste av oss går gjennom dagene med tryggheten som en selvfølge, er det kvinner og menn i uniform som i dette øyeblikk står på vakt – i utlandet, ved grensen vår, på kysten vår, eller i støtte til Ukraina. De er de nye veteranene, de som bærer ansvaret for vår trygghet, men som ikke ofte nok får anerkjennelse for sin innsats.
Krigen i Ukraina har brakt krigens brutalitet nærmere oss enn på lenge. Den har vist oss hva som skjer når en nasjon må kjempe for sin eksistens, og minnet oss om at frihet aldri er en selvfølge – den må forsvares, hver dag, av hver generasjon. Ukrainerne kjemper ikke bare for sitt eget land. De kjemper for verdier som også er våre: demokratiet, retten til å bestemme over eget liv, og respekt for internasjonale grenser. Deres mot og ofring har gjort det tydelig at trygghet i Europa ikke er en permanent tilstand, men noe som krever aktiv innsats og solidaritet.
Norge er mer enn et land på kartet. Det er et fellesskap basert på verdier som vi ikke kan ta for gitt. Det er den uskrevne kontrakten som binder oss sammen: At de som stiller opp for fellesskapet, vet at fellesskapet stiller opp for dem. Anerkjennelse er ikke bare en symbolsk gest. Det er en forpliktelse. Det er å si til dem som tjenestegjør: Deres innsats teller, og at de ivaretas av samfunnet når de returnerer til sivilt liv.
Russlands brutale krig mot Ukraina har understreket viktigheten av innsatsen til de kvinner og menn som velger å tjenestegjøre, som velger å stå i veien for de kreftene som vil ta friheten fra oss. Soldater og offiserer som hver dag bidrar til å avskrekke, forebygge og, om nødvendig, forsvare land vårt. Deres innsats er ikke bare en garanti for vår sikkerhet, den er en garanti for vår frihet og vår evne til å leve som vi ønsker.
Jeg er ufattelig takknemlig for å ha fått tjenestegjøre for Norge – mitt hjemland. Å få mulighet til å forsvare og ivareta disse frihetene, og bidra til at også andre under fjerne himmelstrøk kan oppleve noen av de samme frihetene, er en ære. Men det er også en påminnelse om at frihet aldri er gratis – den krever innsats, ikke bare fra oss som tjener, men fra hele samfunnet.
Å være soldat eller offiser er ingen solo-oppgave. Det krever en hel familie. Ektefeller, barn, foreldre – og ja, svigerforeldre – er en del av oppdraget. Disse familiene får ingen medaljer for å gi avkall på verdifull tid med sine nære, eller for å ha driftet en familie mens deres kjære har vært i operasjoner. De fortjener vår dypeste takknemlighet, for deres stilltiende ofring er like avgjørende som vår innsats i uniform.
Våre soldaters innsats sikrer norske interesser og bidrar til at vi som nasjon har et sikkerhetspolitisk overskudd. De samme soldatene vil spille en avgjørende rolle hvis det verste skulle skje – at vi må håndtere en krise eller krig på vår egen jord.
