25/07/2026
Hvor er opprøret i Arbeiderpartiets grasrot?
Israel stopper ikke før vi boikotter, deinvesterer og sanksjonerer – slik vi gjorde mot apartheid-Sør-Afrika og nå Russland.
Det er noe grunnleggende galt når regjeringen kan omtale situasjonen i Gaza som en «våpenhvile», mens FNs granskningskommisjon rapporterer at Israel «fortsetter å begå folkemord».
3. juli var det 1000 dager siden Israels totalangrep mot Gaza startet. USA må gjerne «feire»; de har vært instrumentale fra Biden til Trump. Påfallende nok er 1000 også antallet palestinere Israel har drept i Gaza siden den såkalte våpenhvilen trådte i kraft i oktober. Ett barn hver dag, ifølge UNICEF. Ingen ville kalt dette en våpenhvile dersom over 250 israelske barn var blitt drept. Tallene omfatter bare direkte angrep, ikke overdødelighet fra de bevisst skapte ulevelige forhold.
9. juni, dagen etter at Israel igjen hadde stengt grenseovergangene til Gaza, sier utenriksminister Eide: «Det er en veldig skjør våpenhvile, med lite gjenoppbygging».
To uker senere legger FNs granskningskommisjon fram rapporten «Israel continues to commit genocide and other atrocity crimes by deliberately targeting Palestinian children». Gapet mellom disse to virkelighetsbeskrivelsene er enormt og inngår i et større mønster.
Å håpe på gjenoppbygging samtidig som Israel utvider okkupasjonen og rivingen, er å fornekte realiteten, eller i verste fall å villede alle som helst skulle sett at Norge levde opp til sine folkerettslige forpliktelser; at vi bidrar til å stanse Israel fremfor å normalisere og medvirke.
Presset var nemlig til å ta og føle på i begynnelsen av oktober. Det ulmet i institusjoner som Eurovision og UEFA. Tålmodigheten for Israels direktesendte overgrep regionen rundt var i ferd med å nå et bristepunkt.
Men så åpnes trykkokeren i grevens time. USA, Israels tilrettelegger, setter foten ned da de forstår at prosessen må bremses hvis den skal fortsette uten konsekvenser. En våpenhvileavtale undertegnes: Angrep skal opphøre, nødhjelp skal strømme uforhindret inn og de gjenværende israelske fangene frigjøres. Til gjengjeld skal bare et fåtall av de 9400 palestinske fanger frigjøres fra okkupasjonsmaktens torturleirer – «Palestinernes Nelson Mandela», Marwan Barghouti, nektes. Voteringer i Eurovision og UEFA stanses.
Spol fram til mai 2026: Gaza registrerer høyeste dødstall på seks måneder; bare halvparten av den avtalte nødhjelpen har sluppet inn. Utenlandske journalister nektes fortsatt adgang.
«Vi ødelegger flere og flere hus – de har ingen steder å vende tilbake til. Det eneste forventede resultatet vil være et ønske blant palestinerne om å emigrere ut av stripen», sa Israels statsminister.
Ifølge israelske Channel 13 er begrepet «frivillig migrasjon» byttet ut med «plan for fri bevegelse» for å omgå kritikk, mens målet om å få flest mulig palestinere til å forlate Gaza forblir uendret.
Alt fortsetter som normalt, selv om Eurovision mistet så mange seere at de til neste år har hentet inn Canada. Etter fotball-VM skal Israel fortsette i europeiske turneringer, til tross for at seks israelske klubber spiller på okkupert land, i strid med FIFAs regler.
Våpenhvilens fremste funksjon ser ut til å være å stilne kritikk; gaslighte grasrota til å vende blikket bort – og hvis en først ser; ikke tro egne øyne. Vi blir fortalt at det foreligger en våpenhvile. Dermed er det ingen grunn til å mase om Oljefondet, handelsavtaler, våpenleveranser og akademia, eller å boikotte den apartheidutøvende staten. Nå kan vestlige regjeringer unngå kravene om å holde Israel ansvarlig, ikke fordi folkemordet eller okkupasjonen er stanset, men fordi de byråkratisk kan henvise til «våpenhvile».
Norge har bidratt for å bøte på palestinernes løpende lidelser. Men sett bort fra å sanksjonere to ministre, gjør vi ingenting for å stanse Israel og holde staten til ansvar. Kanskje ikke overraskende fra en regjering som ignorerer Høyesterett både på Fosen og i Førdefjorden. For det er viktig å holde hodet kaldt ved at regjeringens nylige lovforslag om forbud mot handel med israelske kolonier på okkupert jord, riktig som det er, ikke har noen påvirkning på Gaza eller Israels regjering for øvrig.
Har vi allerede glemt Den internasjonale domstolen sin uttalelse med påfølgende norskstøttede FN-resolusjon av september 2024? «Israels okkupasjon av Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gaza er ulovlig og må avsluttes innen ett år.» LO, Arbeiderpartiets største bidragsyter, vedtok deretter at regjeringen må arbeide for en internasjonal økonomisk boikott dersom denne fristen ikke ble overholdt – nå har det snart gått to år.
For de som venter håpefullt på Israels valg til høsten: Landet er bredt enig når det gjelder palestinerne, og selvbevisste stemmer advarer om at landet ikke vil endres innenfra. I fjor stemte Knesset 71 mot 13 for å annektere Vestbredden!
Israel stopper ikke før vi boikotter, deinvesterer og sanksjonerer – slik vi gjorde mot apartheid-Sør-Afrika og nå Russland. Hvor er opprøret i Arbeiderpartiets grasrot?
Oliver Leonhard Dyb
Palestinakomiteen Trøndelag
Lenke til saken i kommentarfeltet
