30/03/2026
Kirurgen og sjelesørgeren, Carl Otto Bergwitz-Larsen og Asle Enger, begge to frivillige fanger sammen med offiserene i Schildberg og begge to gjorde fangenskapet lettere å bære. Uten Bergwitz-Larsen ville færre av offiserene ha kommet hjem. Også feltpresten kom hjem, men tok med seg også et hjertelag for hans gamle fiender. Under et studieopphold høsten 1945 i København ble han gjennom Borghild Hammerich, Danskehjelpens initiativtaker, kjent med at tyske kvinner og barn døde i hundrevis i Ruhr. Fru Hammerich oppsøkte danske kong Christian X, som lovet å hjelpe, men som også oppfordret henne om å be hans bror, kong Haakon VII, om et tilsvarende bidrag. Med ett ble fru Hammerichs nærvær påkrevd i Ruhr og hun valgte da å sende Enger med fly til Oslo for audiens hos kongen.
"Det var ikke Norge som hadde startet krigen", sa kong Haakon til presten og lot ham forstå at nå kunne tyskerne få slikke sine egne sår. Kongen stilte seg tilsynelatende ikke sympatisk til Engers ærend, men etter audiensen fikk han melding fra adjutanten: "Hans Majestet ønsker at du skal ha foretrede på statsministerens kontor i morgen formiddag."
"Så du er altså Asle Enger? Jeg har lenge ønsket å møte deg. Jeg beundrer deg for hva du har gjort for Norges sak." Oscar Torp mottok presten på en langt mindre reservert måte - og interessert - enn det Einar Gerhardsen nettopp hadde gitt ham. For statsministeren hadde mest lurt på om det virkelig var Engers sak å blande seg opp i storpolitiske spørsmål. Tonen fra forsyningsministeren hans var derimot en helt annen. På stedet ordnet Torp forsendelse av 500 tønner tran med båt til Tyskland. Og han hadde mer på lager: "Kom her, du prestemann", sa Torp, åpnet en skuff i skrivebordet på kontoret sitt, hentet frem en mengde tyrkiske sigaretter og stappet dem oppi alle Engers jakkelommer. Det var statens takk til Enger, uttrykt gjennom handlingene til en enkelt statsråd, en som gjorde det på egne vegne og ikke fordi han visste at det var kongens ønske.
Medfangene fra Schildberg fortsatte å sette Enger høyt etter krigen. Han var for alltid presten deres, han som forrettet ved høytider for familiemedlemmene og vennene deres. De skjenket ham en æresbolig i Ådal i 1949.
Småligheten møtte han heller fra egne rekker, fra prestene. Den kom i form av baksnakkelse, visking eller verbale stikk på tomannshånd. "Du må da ikke tro at du er noe, selv om du reiste frivillig til Tyskland", bemerket en prest til ham. Fra en annen kom det: "Og hva gjorde du så i tysk fangenskap som var så enestående? Du stengte kanskje til og med for andre som kunne ha gjort jobben mye bedre enn deg."
Misunnelsen, eller var det bitterhet overfor en hedersmann som hadde vært rakrygget og valgt rett side gjennom hele krigen, stakk sannelig dypt hos enkelte av kirkenes menn. For da Enger ble nominert til biskop i Tunsberg i 1961 slo bakvaskelsesmaskineriet inn på ny. Varsler mot ham ble meldt inn. Det ene gikk ut på at han var en kvinnebedårer. I det andre varselet het det seg at han var. . . homofil.
Hans kone Ellen bare lo av det. "Nå er det balanse i galskapen", sa hun. "Nå kan du fortsette som før, Asle."
Asle Enger ble ikke biskop, men det ble han som forrettet ved begravelsen til Otto Ruge samme år - og ved begravelsen til generalens kone, Ingeborg, i 1963.