Melhus Industri og Næringsparti

30/05/2026

Hvordan sikre nok strøm når datasentrene truer kraftoverskuddet?

26/05/2026

# INP har tatt plassen til bygdalista i det politiske landskapet #

I mange norske kommuner oppsto bygdelistene fordi folk opplevde at de etablerte partiene ikke lenger representerte hele kommunen. For mange handlet det om å løfte fram lokale interesser, stå friere fra blokkpolitikk og sikre at avgjørelser ble tatt nærmest mulig dem det faktisk gjelder. Bygdalistene ble et svar på frustrasjon over partipisk, maktspill og beslutninger styrt fra «tigerstaden».

Det er nettopp her vi ser mange av de samme trekkene hos Industri- og Næringspartiet (INP).

INP ble også til fordi det manglet et parti som kunne stå opp for vanlige folk, for lokalsamfunnene og for dem som ofte blir glemt i de store politiske debattene. Vi mener at politikk ikke bare handler om ideologi og symboler, men om å skape trygge lokalsamfunn, arbeidsplasser og framtidstro.

# # Rødt hjerte og blå hjelm

Mange beskriver INP som et parti med «rødt hjerte og blå hjelm». Det er kanskje den beste måten å forklare hvorfor så mange kjenner seg igjen i politikken vår.

Vi ønsker å ta vare på de svakeste i samfunnet. Vi mener eldre skal få en verdig omsorg, familier skal kjenne trygghet i hverdagen, og barn og unge skal få gode oppvekstvilkår – uansett hvor i kommunen de bor.

Samtidig vet vi at det ikke er offentlige utredninger alene som skaper arbeidsplasser og inntekter til kommunen. Det er lokal næring, småbedrifter, gründere og folk som tør å satse i nærmiljøet sitt som bygger lokalsamfunnene våre.

Derfor handler INP-politikk også om å skape vekst og utvikling. Vi trenger næringsliv som får mulighet til å utvikle seg, ikke flere hindringer og stadig mer byråkrati.

# # Fra enslig bygdeliste til større samarbeid

Det er lett å forstå hvorfor bygdelister har hatt en viktig rolle i mange kommuner. De har vært en tydelig stemme for lokalsamfunnene og ofte klart å samle folk på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer.

Men det finnes også begrensninger.

En enslig bygdeliste står ofte alene når større saker skal avgjøres. Mange av beslutningene som påvirker hverdagen vår blir nemlig ikke tatt i kommunestyret alene. De avgjøres på fylkesnivå eller nasjonalt.

Her har INP en klar fordel.

INP har lokallag som samarbeider i hele fylket og på tvers av kommunene i Trøndelag. Vi har representanter på fylkestinget, og det betyr at vi faktisk er til stede der mange viktige avgjørelser tas.

Det handler om samferdsel, videregående skoler, kollektivtilbud, fylkesveier, næringsutvikling og hvordan ressursene fordeles mellom kommunene.

Når et parti både har lokal forankring og representasjon på fylkesnivå, gir det større mulighet til å påvirke.

# # Politikk nær folk

Mange velgere er lei av partier som lover mye før valget, men som etterpå blir mer opptatt av interne maktspill enn av folk flest.

INP ønsker å være et alternativ til dette.

Vi tror på politikk som setter lokalsamfunn først. Vi tror på sunn fornuft, praktiske løsninger og respekt for dem som skaper verdier i samfunnet.

Det betyr ikke at vi skal være enige om alt. Men det betyr at vi må tørre å stille spørsmål ved utviklingen vi ser i dag – der stadig mer makt flyttes bort fra lokalsamfunnene.

# # Et viktig valg neste år

Neste år er det valg.

Da handler det ikke bare om hvilket parti som skal få flest stemmer. Det handler også om hvem som faktisk har mulighet til å påvirke beslutningene som betyr noe for kommunen vår.

Bygdelistene har hatt en viktig rolle i norsk lokalpolitikk, og mange har gjort en stor innsats for sine lokalsamfunn.

Men i dag ser vi at stadig flere ønsker et parti som kombinerer lokal forankring med et større apparat, samarbeid på tvers av kommuner og representasjon på fylkesnivå.

INP har blitt det alternativet for mange.

Når du skal gi din stemme neste år, er det kanskje verdt å spørre:

Hvem har både viljen og muligheten til å kjempe for hele kommunen – også der beslutningene faktisk tas?

23/05/2026

# # Fredagspizza, pinsekø og verdens navle på Ler

Fredags ettermiddag. Jeg står på kjøkkenet og lager pizza. Det er nemlig slik hos oss at helga ikke starter med fredagskos, gullrekka eller smågodt. Nei – helga starter med pizza. Taco? Det kan vi spise en tilfeldig tirsdag i november hvis vi vil. Taco har ingen respekt for kalenderen. Pizza derimot – pizza er kulturarv.

Mens deigen hever og osten ligger klar som et snøras over kjøkkenbenken, kikker jeg ut vinduet. Der ligger den – vår stolte hovedfartsåre, E6. Veien som binder sammen sør og nord, Trondheim og resten av kongeriket, ferietrafikk og trailere med dårlig tid.

Men i dag står den stille. Helt stille.

Det er pinseutfart. Kanskje halve Trøndelag skal til hytta. Kanskje resten skal til Brikk-festivalen på Lundamo. Uansett grunn: køen starter omtrent ved første postkasse og slutter en plass utpå mandagen.

Å kjøre gjennom Ler sentrum tar i dag omtrent 15 minutter. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut før man husker at sentrum er rundt 100 meter langt. Her snakker vi altså om en gjennomsnittsfart som ville gjort en rullator imponerende effektiv.

Likevel sitter jeg her og tenker på hvor heldige vi egentlig er.

For Ler er en sånn plass hvor man har det beste fra alle verdener. Nært nok Støren til å handle det man trenger, men langt nok unna til at folk fortsatt hilser på hverandre. Vi trenger egentlig ikke hytte heller. Vi bor jo allerede midt i det som hyttefolk drømmer om: litt skog, litt stillhet, Gaula på den ene siden – og tog og E6 på den andre, som en slags konstant påminnelse om at sivilisasjonen fortsatt finnes.

Melhus er riktignok nærmere for mange ting. Men så har vi jo bommen på Hofstad. Den prøver man å unngå med samme kreativitet som folk flest prøver å unngå regninga etter julebordet. Det fascinerende er jo hvordan miljøpakka ofte får deg til å kjøre både lengre og lenger for å spare miljøet. Man skulle tro poenget var motsatt, men det er sikkert noen i en PowerPoint-presentasjon som har forklart dette veldig godt.

Men tilbake til E6.

Jeg må innrømme at jeg sjekket nettavisa. For når trafikken står så stille, tenker man jo automatisk: «Hva har skjedd nå?» Men nei da. Ingen dramatikk. Bare helt vanlig pinseutfart og en E6 som for lengst har fått mer trafikk enn den noen gang var ment for.

Og man kjenner litt på det når trailerne kommer sigende. Sjåførene sitter der med tunga rett i munnen på den smale veien, livredd for å få et hjul utpå kanten. For der er det ikke autovern og sikkerhetssoner – der er det jord. Og når et vogntog først begynner å helle mot åkeren, da er det som regel game over.

Så begynner man jo å tenke større tanker, slik man gjerne gjør mens pizzaen steker og køen står stille utenfor vinduet.

For hvis man snakker om beredskap og sikkerhet, så er vi kanskje ikke verdensmestere akkurat her. Sprenger man E6 og toglinja, så er Norge omtrent delt i to. Det finnes liksom ikke plan B. Ingen reserveknapp. Ingen hemmelig omkjøringsvei gjennom skogen.

Vi liker å tro at vi er moderne og effektive, men på enkelte områder ligger vi vel noen tiår bak resten av Europa. Der bygger de firefelts motorveier og høyhastighetstog. Her feirer vi når det kommer et nytt forbikjøringsfelt og en kaffeautomat på veikroa.

Men nok samfunnsanalyse.

Pizzaen er ferdig. Helga er i gang.

Og køen på E6 står sikkert fortsatt. God helg, folkens!

22/05/2026

Dette lover godt for INP i Trøndelag.

Avisa Gaula er lokalavisen som dekker Melhus, Skaun, Byneset og Leinstrand. Tips oss på [email protected].

21/05/2026

# Når politikken blir «vi får no sjå»

Det er ikke ofte lokalpolitikken byr på dramatikk nok til at folk setter kaffen i vrangstrupen. Men debatten om byvekstavtalen i Trondheim gjorde et hederlig forsøk.

For her skjer det mye på én gang.

Rødt foreslår å undersøke om Trondheim kan gå solo i en ny byvekstavtale. Arbeiderpartiet og Høyre stemmer sammen med dem. Rødt foreslår å undersøke om Trondheim kan gå solo i en ny byvekstavtale. Arbeiderpartiet og Høyre stemmer sammen med dem. Samtidig sitter partifellene deres i randkommunene – Melhus, Malvik, Stjørdal og Orkland – og ser ut som noen nettopp foreslo å flytte både E6, togstasjonen og bomringen til nabokommunen.

Da begynner man jo å lure:
Har ingen snakket sammen?

Det er nesten imponerende å se hvor forskjellig virkeligheten kan oppfattes innenfor samme parti. I Trondheim virker tanken om å stå mer alene interessant. I randkommunene høres det mer ut som starten på en kommunal skilsmisse med dårlig stemning rundt julebordet.

Og nå ser det attpåtil ut til at Rødt vurderer å stemme mot sitt eget forslag.

Da begynner saken å bevege seg fra politisk debatt til ren trøndersk absurd teater.

Det er litt som å invitere hele familien på dugnad for å bygge garasje – før man møter opp og stemmer mot egen garasje.

Eller som å bestille pizza, diskutere topping i tre timer og avslutte møtet med å være imot pizza.

Og kanskje er det nettopp dette som er moderne politikk:
Samme partilogo. Helt forskjellig bruksanvisning.

Det mest fascinerende er likevel selve metoden.

For dette begynner å ligne en velkjent politisk arbeidsmodell:

1. Finn et komplisert problem.
2. Lag et forslag som skaper overskrifter.
3. Opprett en utredning.
4. Håp at noen andre finner løsningen.

Det er litt som å levere bilen på verksted og få beskjeden:
– Motoren virker ikke.
– Hva må byttes?
– Det skal vi sette ned et utvalg for å se nærmere på.

Byvekstavtalen er komplisert. Mange er misfornøyde. Det er helt legitimt. Men for oss som står utenfor møterommene, hadde det kanskje vært lettere å følge debatten dersom noen iblant startet med punkt nummer fire først:
Hva er egentlig planen?

For akkurat nå virker det litt som politikken har havnet i en egen form for kollektivtrafikk:
Mange er med på turen, men ingen er helt sikre på hvor bussen går.

Og mens Trondheim diskuterer om byen skal klare seg alene, sitter randkommunene igjen og lurer på om de plutselig står igjen på holdeplassen uten å ha fått beskjed om at ruta er lagt ned.

Jeg må innrømme at jeg kanskje er litt farget av hvordan vi tenker i INP. Der opplever jeg ofte at vi er mer direkte på sak. Hvis noe ikke fungerer, prøver vi også å legge fram et forslag til løsning – ikke bare et forslag om å utrede problemet enda en gang.

Kanskje handler det også om bakgrunn. Mange i INP kommer ikke fra et liv som heltidspolitikere. De fleste av oss står, eller har stått, midt i vanlig arbeidsliv. Der lærer man ganske fort at problemer ikke forsvinner av flere møter alene.

På en arbeidsplass holder det sjelden å si:
«Dette fungerer dårlig.»
Før eller siden kommer spørsmålet:
«Ja vel – hva foreslår du da?»

Og nettopp der ligger kanskje forskjellen. Erfaring, ansvar og det å være løsningsorientert er en ganske viktig bagasje å ha med seg når utfordringer skal håndteres.

For folk flest forventer ikke perfekte løsninger fra politikere. Men de forventer i det minste at noen forsøker å finne dem.

Og kanskje hadde politikken generelt hatt godt av litt mindre prøveballonger – og litt flere konkrete verktøy i kassa.

19/05/2026

https://www.tronderbladet.no/meninger/o/M762AB/har-partiene-glemt-aa-opprette-gruppechat

Hold deg oppdatert på det som skjer i Gauldalen. Vi gir deg lokale nyheter, sport og kultur fra Melhus og Midtre Gauldal.

16/05/2026

16/05/2026

brev fra lokallagslederen i Melhus INP #

Hei alle sammen,

Mitt navn er Stephen Olsen, og jeg ble valgt som ny lokallagsleder for Melhus INP i januar.

Jeg bor på Ler og har bakgrunn som gründer og selvstendig næringsdrivende gjennom mange år. Gjennom arbeidslivet har jeg sett hvor viktig det er med mennesker som tør å skape noe nytt, bygge arbeidsplasser og bidra til lokalsamfunnet sitt. Nettopp derfor valgte jeg også å engasjere meg politisk.

Vi i styret i Melhus INP jobber hver dag for å bygge et sterkere og mer levende lokalsamfunn. Vi ønsker en kommune hvor folk ikke bare bor, men også kan arbeide, drive næring og utvikle framtiden sin her i Melhus.

For oss handler politikk om utvikling — ikke avvikling. Vi ønsker levende lokalsamfunn der mennesker kan leve hele livet sitt i samme nærmiljø. Fra 0 til 100 år i samme tettsted. Det betyr trygge oppvekstmiljø, lokale arbeidsplasser, gode tjenester og omsorg nær folk der de bor.

Det som gjør INP annerledes, er at vi ikke er låst til gamle politiske blokker. Vi vurderer sak for sak, og vi tør å si ifra når vi mener utviklingen går feil vei — enten det gjelder næringsliv, strømpriser, eldreomsorg, kommuneutvikling eller hvordan vanlige folk opplever hverdagen sin.

Vi merker også at stadig flere ønsker noe nytt i politikken. Tilbakemeldingene vi får ute blant folk er tydelige:
Folk ønsker politikere som faktisk lytter.

Derfor jobber vi aktivt med å løfte fram saker som betyr noe for innbyggerne i Melhus — arbeidsplasser, levende bygder, næringsutvikling og hvordan kommunen skal utvikles videre.

INP vokser også i Trøndelag, og stadig flere mennesker søker seg til partiet. Noen kommer fra andre partier, mens andre aldri har vært politisk engasjert før.

Hos oss er alle velkommen.

Men skal vi fortsette å bygge en sterk stemme for folk flest i Melhus, trenger vi flere medlemmer og støttespillere. Hver eneste støtte betyr noe. Det gir oss mulighet til å drive aktivitet, nå ut til flere mennesker og fortsette arbeidet for lokalsamfunnene våre.

Til dere som allerede støtter oss:
Tusen takk for tilliten.

Til dere som vurderer å bli med:
Døra står åpen.

Jo flere vi er, desto sterkere stemme får vi for levende lokalsamfunn, kortreiste arbeidsplasser og en politikk som setter folk flest først.

Sammen kan vi bygge et sterkere Melhus.

Med vennlig hilsen
Stephen Olsen
Lokallagsleder, Melhus INP

15/05/2026

Når Joker er billigst, vet du at noe er galt i Norge

17. mai nærmer seg. Nordmenn gjør seg klare til å spise seg gjennom nasjonaldagen med jordbær, pølser, is og smågodt som om det skulle være siste helga før rasjonering. Og som vanlig lover dagligvarekjedene «knalltilbud», «priskrig» og «historisk lave priser». Men så kommer virkeligheten. Plutselig er Joker billigere enn Kiwi. Spar knuser Rema på jordbær. Meny selger kroneis billigere enn lavpriskjedene. Og Bunnpris dumper smågodtprisen så hardt at folk vurderer å kjøpe 14 kilo bare fordi det «lønner seg».

Da begynner man jo å lure. For vi har fått høre i årevis at Norge har beinhard konkurranse i dagligvarebransjen. Samtidig eier de store kjedene alt fra grossistleddet til butikkene og ofte store deler av produksjonen også. Det er nesten som om FIFA skulle eid både dommeren, stadion, TV-rettighetene og laget som vant serien hvert år – og fortsatt kalt det «fair competition».

Det mest fascinerende er kanskje hvor fort prisene plutselig kan falle når kjedene vil. Jordbær til nesten 100 kroner kiloen hos én butikk. Under 60 kroner hos en annen. Samme bær. Samme lastebil. Samme bonde. Samme regnvær på Vestlandet. Samme importør. Da sitter folk igjen med det store spørsmålet: Hvis de kan selge varen så billig denne uka… hvorfor kostet den så mye uka før?

For mange nordmenn begynner tilbudsaviser å ligne mer på tilståelser enn kampanjer. «Se! Produktet kunne faktisk kostet 39 kroner hele tiden!» Og politikernes svar? Jo da, annenhvert år kommer det en pressemelding om at «nå skal dagligvaregigantene granskes». Så får en kjede en bot på noen millioner – omtrent det samme som de tjener før lunsj på fredag – og alle later som problemet er løst. Så går det to år til.

Det ironiske er at vanlige folk merker forskjellen mye hardere nå enn før. Strøm, renter og matpriser har gjort at folk faktisk står med kalkulator i butikken og vurderer om paprika har blitt et luksusprodukt. Samtidig hører vi stadig politikere snakke om å «ta de rike». Men mange føler kanskje at de tok feil rike. Det er ikke snekkeren med AS og leasingbil som bestemmer om en Grandiosa skal koste 39 eller 89 kroner. Det er matvarekongene som sitter på toppen av et system der konkurransen ofte virker like ekte som sexleketøyene på Temu.

Og folk begynner å bli lei. For nordmenn tåler mye. Vi tåler regn på campingferien. Vi tåler bompenger. Vi tåler at kebaben plutselig koster 170 kroner. Men når Joker blir billigst i landet på jordbær — da kjenner folk at samfunnskontrakten vakler litt. Kanskje er det på tide med ekte konkurranse i norsk dagligvarebransje. Ikke bare nye reklamer med glade mennesker som hopper rundt i en butikk og roper «billig!». For hvis dagens «tilbud» faktisk viser hva varene egentlig kunne kostet hele året, da er det ikke tilbud lenger. Da er det bare en liten pause i ranet