21/07/2026
22. juli 2026
Selv om hendelsen i Krokstadelva overskygger det meste denne sommeren, må vi ikke glemme 22.juli-hendelsen for 15 år siden.
Gjennom noen dager i juni og juli har vi lest «En av oss» av Åsne Seierstad, ei bok som gjorde sterkt inntrykk.
Boka som kom i 2013 forteller om det som skjedde 22.juli 2011, og gir et sterkt bilde av både gjerningsmann, ofre og pårørende.
Ønsker du å sette deg nærmere inn i det som skjedde da terroren rammet Norge, er denne boka en god start.
I kjølvannet av 22. juli er det gjennomført en rekke tiltak for å styrke beredskapen: tettere samarbeid mellom politiet og Forsvaret, nytt nasjonalt beredskapssenter, bedre luftberedskap, styrket kommunikasjon mellom nødetatene, sikring av myndighetsbygg og mer trening og øvelser.
Vi i brannvesenet deltar hvert år i såkalte Plivo-øvelser sammen med politi og ambulansetjenesten. Plivo står for «pågående livstruende vold».
Åsne Seierstad gir oss et levende bilde på barndom og oppvekstvilkår for gutten som etter hvert ble gjerningsmann. Vi aner at forebygging av ekstremisme ikke i bare handler om nye helikoptre, overvåkning og mer beredskap, men også om å fange opp mennesker før hat og radikalisering får feste.
Det vil kanskje overraske deg, men i praksis handler forebygging av radikalisering om relasjoner og inkludering. Og du som er forelder, nabo, fotballtrener, onkel, tante, lærer, kollega, venn er kanskje den nærmeste til å forebygge.
Mennesker som kjenner seg avvist, isolert eller ikke finner seg til rette i fellesskapet, kan være mer sårbare og utsatt for negativ påvirkning. Ved å fange opp slik utenforskap tidlig, kan mye forebygges. Det er her du kommer inn, som fotballtrener, frivillig på ungdomsklubben, som onkel til han som ikke fikk bli med på laget, kollega til en som trenger deg.
Tilhørighet er stikkordet.
Alle ønsker å høre til et sted, oppleve mestring, vennskap, fellesskap. Ingen oppvekst eller livssituasjon kan unnskylde terrorhandlingene 22. juli. Samtidig minner historien oss om hvor viktig det er å fange opp mennesker før hat og radikalisering får feste.
Denne sommeren har ellers vært preget av fotball. Og vi som alltid falt utenfor når det skulle velges lag, og som aldri har eid ei fotballtrøye, og aldri skjønt hvorfor noen gidder å dra til Old Trafford, Anfield eller Goodison Park, vi er også med og heier. Vi som knapt vet hva offside betyr, vi har sittet oppe om natta og ser det norske laget ta seieren mot både Senegal og Irak.
Hva har skjedd?
Landslaget har gitt oss en sjelden følelse av fellesskap. I noen uker har vi heiet på det samme, gledet oss over det samme og kjent på den samme følelsen av å høre til.
Det norske VM-eventyret har skapt et fellesskap uten sidestykke i moderne tid. Vi samles på tvers av kulturforskjeller og andre barrierer. Når Haaland og Nusa scorer, når vi fyller Times Square og ror, når vi taper for erkerivalen England, når landslaget kommer hjem og hylles i Oslo sentrum, er vi alle norske. Vi passer inn. Vi hører til.
Etter å ha lest «En av oss», slår det oss at beredskap ikke bare handler om å være slagkraftig når katastrofen rammer, men hva vi gjør hver dag for å bygge et trygt samfunn der alle føler seg hjemme og hører til.
Astrid Willa Eide Hoem opplevde selv terroren på Utøya på nært hold som 16-åring, 22.juli 2011. Hun sier det slik:
«Den viktigste beredskapen i samfunnet vårt er oss. Du, jeg, vi. Alle vi som utgjør fellesskapet vårt.»