17/06/2026
INP - Industri- og næringspartiet
Øysteins tanker;
Det er 114 000 personer i Norge vi har glemt. Når jeg hører finanseliten og landets ledende politikere juler over sine oljedopede Excel-ark, kjenner jeg et dypt og oppriktig irritasjon.
De feirer at «Norge går så det suser» på våre eksportregnskaper og for de store milliardkonsernene.
Hvem er det egentlig de snakker om? De snakker i hvert fall ikke om den tikkende demografiske og sosiale bomben som er i ferd med å rive den grunnmuren vi skal bygge fremtiden på, bort under samfunnet vårt.
Jeg har passert 60 år, så for min egen del vil ikke dette systemhavariet slå ut med full tyngde. Jeg har levd mitt liv, og jeg har sett et Norge som var bygget på helt andre verdier. Men jeg skriver ikke dette for min generasjon.
Jeg skriver dette med et bankende og bekymret hjerte for de som i dag er under 40 år – for barna og barnebarna våre. Det er de som skal arve dette landet. Det er de som om 20 eller 30 år vil merke konsekvensene av den politikken som føres i dag, rett på kroppen.
For hør på dette rystende faktum:
I dag står 114 000 unge mennesker mellom 20-29 år i Norge helt utenfor arbeid og utdanning.
To tredjedeler av disse glemte ungdommene er unge menn. Og ser vi på statistikken og geografien, blir maktelitens blinde sirkus fullstendig avkledd:
Det er nemlig i distriktene – i fylker som Innlandet, Østfold, Finnmark og Telemark – at utenforskapet biter aller hardest.
Dette er ikke et tilfeldig eller naturlig avvik. Det er en styrt, villet og selvforsterkende dødsspiral.
Når landets ledende politikere sitter på kafeene sine i Oslo og snakker om utenforskap, tror de det er et urbant problem som kan løses med en parodi på et integreringskurs og et billigere månedskort på Oslo-trikken.
De forstår tydeligvis ingenting. Krisen har oppstått fordi Stortinget gjennom 36 år systematisk har støvsugd distriktene for liv og trygghet.
De har lagt ned nærskolene, de har stengt fødestuer på kysten, og de har rigget et teoritungt skolesystem som spytter praktisk anlagte unge gutter og jenter rett ut i grøfta.
Det er som å kutte av vanntilførselen til en plante, og deretter klage på at blomsten visner! Når du tar skolen fra ei bygd, legger på grådige bomstasjoner og jager bort de praktiske arbeidsplassene, så stopper fødselstallene opp.
Fruktbarheten i Norge har kollapset til historisk lave 1,4 barn per kvinne. Vi holder på å gå tomme for barn, og matematikken forteller oss at vi holder på å utrydde vår egen trygge fremtid.
La oss snakke helt ærlig og uten filter:
Det er folk i reelt arbeid som finansierer driften av Norge.
Det er verdiskaperne på gulvet som bærer hele velferdsstaten, direktørene med millionlønninger og alle som ikke kan jobbe, på sine slitne rygger.
Hvem i all verden skal stå på smelteverkene, hvem skal styre sjarkene langs kysten, og hvem skal sitte ved sykesengen til den oppvoksende generasjonen om 30 år hvis vi tillater at 114 000 av våre egne ungdommer settes på sidelinja i dag? Og det tallet er økende.
Skal vi gi alle de under 40 år et godt land å leve i, må vi hente den sunne fornuften tilbake. Vi må sørge for at de små og mellomstore bedriftene (SMB) – de som utgjør 99 % av næringslivet – får lov til å tjene penger, være i norsk eie, og ha nok å gjøre!
Når politikerne jager bort lokale eiere med formuesskatt på verktøy og maskiner, eller gjør det ulønnsomt å drive, tvinges familiebedriftene til å selge ut til internasjonale oppkjøpsfond.
Men et globalt kapitalfond har ingen sjel. De bryr seg ikke om en gutt eller jente som sliter i Flekkefjord, Volda, Aremark, Mosjøen eller Kirkenes. Det gjør derimot den lokale gründeren, entreprenøren, eieren av det lokale mekaniske verkstedet og tømrermesteren.
Det er de som tar sjansen, som strekker ut en hånd, og som gir en ungdom den aller viktigste medisinen mot utenforskap: en fast jobb å gå til, en lønn å leve av, og en verdighet i hverdagen.
Dette er også den desidert beste integreringspolitikken vi kan føre i dette landet. Ekte integrering og samfunnsbygging skapes ikke på et politisk kontor i Oslo; den skapes på verkstedgulvet, i filetfabrikken, på lageret, når man arbeider side om side med nevene sine.
Når SMB-sektoren fungerer i hele landet, blomstrer lokalsamfunnene.
Dette handler om alt jeg har kjært. Hvis maktelitens regneark skal fortsette å bestemme alt, sitter vi snart igjen med et iskaldt, sjelløst samfunn som har reformert bort vår egen ønskede fremtid.
Hvis alt bare skal være billigst, enklest og måles i sekunder, forsvinner selve meningen med å leve. Da har vi tømt samfunnet for menneskelig varme.
For meg i starten av 60 årene, går dette helt sikkert greit. Men mitt hjerte blør for den generasjonen som kommer etter oss. Hvis de som i dag er under 40 år ikke våkner opp og krever en fundamental endring nå, vil de arve et mørkt, forgubbet og forgjeldet Norge om noen tiår.
Men midt i dette kalde mørket ligger det et enormt og brennende håp. Denne dødsspiralen er menneskeskapt, og det betyr at vi, folket har makten til å endre den sammen!
Det starter ikke i maktens korridorer i Oslo – det starter akkurat her, i at vi reiser oss og krever verdigheten og fremtiden til landet vårt.
Vi må beskytte familiebedriftene våre, vi må hente legesekretærene og nærskolene tilbake, og vi må insistere på et varmt samfunn som setter menneskeverdet først.
Lyset skal brenne, og øyeblikket for å si ifra er akkurat nå. For barna våre. For barnebarna våre. For fremtiden.
Øystein
Industri og Næringspartiet
