Drammensregionens brannvesen IKS

15/08/2026

Ny mannskapsbil til Hokksund🚒

Blålysene blinker i den splitter nye mannskapsbilen utenfor brannstasjonen i Hokksund. Med snorklipping og offisiell overlevering markeres ikke bare ankomsten av et nytt kjøretøy, men også en betydelig satsing på lokal beredskap og deltidsbrannvesenet.

Den nye bilen er den første fabrikknye mannskapsbilen ved Hokksund brannstasjon siden 1988, og markerer starten på flere viktige investeringer i den lokale beredskapen.

Ordfører Adrian Tollefsen stod for den offisielle snorklippingen.
– Dette er en viktig investering for beredskapen i Øvre Eiker, og jeg er glad for at mannskapene på Hokksund får den moderne bilen og det utstyret de trenger for å gjøre jobben sin. Men det er ikke kjøretøyene som redder liv. Det er menneskene bak uniformene. Derfor handler denne investeringen like mye om å gi dem de beste forutsetningene for å lykkes når innbyggerne trenger hjelp.

– Samtidig stopper ikke satsingen her. I 2027 skal en ny brannstasjon stå klar i Hokksund. Det viser at vi investerer langsiktig i både beredskap og menneskene som står klare til å hjelpe når alarmen går, sier Tollefsen.

Alarmen går
Bak den nye bilen står deltidsmannskapene som rykker ut når alarmen går. De kommer fra ulike yrker, aldre og bakgrunner, men har én ting til felles: ønsket om å bidra når lokalsamfunnet trenger dem. Når alarmen går, legger de det de holder på med til side og møter på brannstasjonen klare til innsats.

En av dem er John David Borgen, som har vært deltidsbrannkonstabel ved Hokksund brannstasjon i 19 år.
– Når jeg har vakt, er jeg alltid beredt til å rykke ut. Jeg stortrives som deltidsbrannkonstabel. Det som gjør at jeg fortsatt er motivert etter 19 år, er kombinasjonen av meningsfulle oppdrag, variasjon i arbeidshverdagen og det sterke samholdet vi har på stasjonen.

For mange blir rollen som deltidsbrannkonstabel mer enn en ekstrajobb. Det handler om å hjelpe mennesker når de trenger det som mest, beskytte liv og verdier og bidra til trygghet i lokalsamfunnet. Samtidig gir tjenesten faglige utfordringer, verdifull erfaring og et fellesskap som betyr mye både på og utenfor stasjonen.

14/08/2026

Drammensområdet har badet i sol gjennom hele sommeren, og helgeværet ser ut til å by på enda mer sol🌤️

Vi har hatt en sommervarme som mange misunner oss, men medaljen har også en bakside. Skog og mark er fortsatt svært tørr.

Det må komme mye nedbør over flere dager før situasjonen endrer seg, og faren for skogbrann er fremdeles høy🔥
Derfor er det viktig at det ikke brukes åpen ild.

La primusen, bålpanna og engangsgrillen bli hjemme i helgen. Nyt sola og varmen med en god matpakke eller pølser på termos i stedet.

Takk for at du bryr deg. Dine gode valg gjør en forskjell❣️

Foto: Klaus Sandvik

13/08/2026

Vi inviterer til kurs for styrer i borettslag og sameier

Etter brannen på Stenseth har vi fått bekymringer fra andre borettslag og sameier.

Vi kan aldri sikre oss helt mot at en brann oppstår. Men vi kan gjøre mye for å forebygge, redusere risiko og være bedre forberedt dersom det skulle skje.

Kursene arrangeres torsdag 3. september og onsdag 16. september, begge dager fra klokken 16.15 til 18.30 på Drammen brannstasjon.

Mer informasjon og lenke til påmelding finner du i kommentarfeltet.

Velkommen!

07/08/2026

Fra innsiden av brannen – del 3: Tony Ugstad, lederstøtte

Før jeg forteller om min opplevelse av de første timene, er det én ting jeg kjenner særlig behov for å formidle.

Takknemlighet.

Takknemlighet overfor alle som bidro. Overfor lokalbefolkningen som stilte opp uten å bli spurt. Overfor mannskaper som presset seg langt forbi det som kunne forventes. Overfor brann-Norge, nødetater og samvirkeaktører som kom fra alle kanter og jobbet som ett lag. Tusen takk!

Min rolle var å være lederstøtte (Delta 02) for innsatsleder, Inge Wergeland (Delta 01).

Allerede på vei mot skadestedet var det tydelig at vi sto overfor en krevende innsats. En rekkehusbrann krever store ressurser i seg selv, men ingen av oss kunne da vite hvor raskt situasjonen kom til å utvikle seg, eller hvor stort omfang den etter hvert skulle få.

Jeg parkerte et stykke unna skadestedet. Flere ressurser var allerede på vei, og enda flere ville ankomme de neste timene. Idet jeg begynte å løpe opp mot ILKO (samlingspunkt for innsatsledelsen), ringte innsatsleder. Han fortalte hvor ILKO var etablert.

Det var noe i stemmen som gjorde at jeg skjønte at dette hastet.

Ikke fordi noen sa det direkte. Men fordi situasjonen allerede var i ferd med å vokse seg større enn det man normalt håndterer.

På vei opp møtte jeg Kjetil Wetterstad Jensen. Han hadde en klar beskjed: «Du MÅ hjelpe oss med vanntilførselen».

Noen ganger er det ikke rom for å tenke lenge. Jeg kastet fra meg hjelmen og skrivemappen og løp tilbake. En tankbil kom samtidig inn i området. Jeg fikk kontakt med noen sivile som sto i nærheten og spurte om de kunne hjelpe til med å legge ut slanger. De svarte ja med én gang. Det høres kanskje ut som en liten detalj, men den har blitt værende hos meg. Midt i en situasjon hvor folk risikerte å miste hjemmene sine, var det mennesker som instinktivt ønsket å hjelpe.

Da vanntilførselen var etablert, fortsatte jeg opp til ILKO.

Inge og jeg rakk knapt å snakke sammen før vi gikk rett inn i arbeidet. Jeg begynte å bygge oversikt over ressursene som kom inn, hvilke oppgaver som måtte løses og hvor vi hadde størst behov.

Men ganske raskt innså jeg at vi hele tiden lå litt bak hendelsen. For hver struktur vi forsøkte å etablere, hadde situasjonen allerede endret seg. Brannen spredte seg med en hastighet som gjorde inntrykk. Det som startet som en alvorlig rekkehusbrann, utviklet seg til flere bygninger i brann samtidig som skogen tok fyr.

Kart, ressursoversikter og planer var fortsatt viktige, det å tenke neste skritt/være i forkant, men den viktigste oppgaven ble hele tiden å forstå hva som skjedde akkurat nå. Situasjonsbildet var som et bevegelig mål. Jeg husker følelsen av å hele tiden forsøke å komme ett steg foran, samtidig som hendelsen fortsatte å vokse.

Etter hvert begynte ressurser å strømme inn fra flere steder. Brannmannskaper, mannskaper fra Sivilforsvaret, Røde Kors, kjøretøy, skogbrannhelikoptre og spesialressurser.

Når kommunikasjonen ikke fungerte optimalt med enkelte enheter, ble løsningen ofte den enkleste. Jeg løp.

Da Asker og Bærum brann og redning kom fram med mannskapsbil og tankbil, løp jeg dem i møte, fikk kontakt med utrykningsleder og ledet dem inn til ILKO. I en så dynamisk hendelse handlet mye om å redusere forsinkelser og få ressursene operative så raskt som mulig.

Samtidig fortsatte brannen å utvikle seg. Oppgavene sto i kø. Prioriteringer måtte tas fort. Nye beslutninger måtte tas før de forrige var ferdig gjennomført.

Likevel er det ikke høyt tempo og arbeidspress jeg husker best.

Det jeg husker er hvordan lederteamet fungerte. Midt i en hendelse som vokste raskere enn vi klarte å bygge struktur, opplevde jeg en bemerkelsesverdig ro. Vi lyttet til hverandre. Beslutninger ble tatt. Ingen kastet bort tid på det som ikke var viktig.

Det var ikke fordi situasjonen var under kontroll. Det var fordi alle jobbet målrettet med å få kontroll.

Det er en viktig forskjell.

En sentral oppgave for meg ble koordineringen av skogbrannhelikoptrene. Jeg hadde direkte samband med ett av dem, samtidig som jeg var i løpende kontakt med Gjermund Christiansen, som ledet innsatsen i øvre del av området.

Etter hvert fikk vi også etablert en løsning hvor et befal fra Kongsberg brann og redning ble med opp i helikopteret. Plutselig kunne vi se hendelsen både fra bakken og fra lufta. Det ga oss en helt annen forståelse.

Vi fikk vite hvilke bygninger som var mest utsatt, hvor flammene beveget seg og hvor et nytt vanndropp ville ha størst effekt. Jeg opplevde at samspillet mellom ressursene på bakken og i lufta fungerte utrolig godt. I en hendelse som hele tiden var i bevegelse, ga det oss muligheten til å ta bedre beslutninger.

Utover kvelden ble det tydelig hvor krevende innsatsen var for alle involverte. Tempoet var høyt, avstandene store og oppgavene mange. Flere ganger løp jeg mellom sektorene for å formidle informasjon når samband ikke strakk til. Først langt ut i innsatsen ble jeg oppmerksom på hvor lenge vi hadde stått i dette uten egentlig å stoppe opp.

Men slik var det for mange den dagen. Fokus var hele tiden på oppdraget og på å holde innsatsen i gang.

Men de sterkeste minnene handler ikke om ledelse, samband eller helikoptre. De handler om mennesker.

På et tidspunkt kom det melding om at en brannmann lå nede. Jeg husker hvordan tankene umiddelbart gikk til det verste mens jeg løp mot stedet. Alt annet forsvinner i slike øyeblikk.

Heldigvis viste det seg å være kramper i beinet og total utmattelse, og vedkommende var allerede ivaretatt av ambulansepersonell. Lettelsen som fulgte var enorm.

Jeg husker også historien om mannen som ble hentet ut fra den nederste rekka av boligene. Da var det allerede kraftig brann på utsiden av boligen, og bilen var tom for vann. Ved hjelp av et pulverapparat klarte en av brannkonstablene våre å slå ned flammene nok til å komme seg inn og få beboeren ut.

Senere kom to unge gutter gående mot innsatsområdet. De hadde hver sin handlevogn fra Kiwi, fylt med mat og drikke til mannskapene. Ingen hadde bedt dem om det. De bare gjorde det.

Et annet bilde som har blitt værende hos meg, er familien jeg møtte på vei tilbake mot ILKO.

To små barn. Foreldre med plastposer fylt med det de hadde rukket å redde ut. En familie på vei bort fra hjemmet sitt. Da stoppet tiden litt opp.

Mens vi hadde jobbet med ressursoversikter, samband og prioriteringer, sto konsekvensene av brannen plutselig rett foran meg.

Møtet med familien gjorde inntrykk. Ikke fordi det fortalte meg noe jeg ikke allerede visste, men fordi det gjorde det vi hadde jobbet for gjennom hele ettermiddagen og kvelden så konkret. På få timer hadde livet deres blitt endret.

Når jeg ser tilbake på denne hendelsen, tenker jeg ikke først på flammene. Jeg tenker på samspillet. På hvordan mennesker stilte opp for hverandre. På ledere som tok ansvar. På mannskaper som aldri ga seg. På lokalsamfunnet som hjalp til.

Denne dagen viste hvor mye vi kan få til når situasjonen er som mest krevende og alle drar i samme retning.

Til tross for enorme materielle tap, gikk ingen menneskeliv tapt.
Det er det viktigste av alt.

05/08/2026

Fra innsiden av brannen – del 2: Gjermund Christiansen, brigadesjef

Jeg hadde fri da varslingen kom. Da var det bare å kaste seg rundt, og komme seg til brannstasjonen så raskt som mulig.
På vei inn til brannstasjonen kunne jeg allerede se det. Over Stenseth steg røyken høyt opp i lufta, og flammene var synlige på lang avstand. Det var nok til å forstå at dette kom til å bli noe helt annet enn en vanlig utrykning.

På stasjonen bemannet vi reservebrannbilen. En kollega som også hadde fri, ringte og meldte seg til tjeneste. Vi tok med utrykningstøyet hans slik at han kunne møte direkte på skadestedet. Mens vi kjørte mot Stenseth kom meldingene over samband. Brannen spredte seg. Det var ikke lenger bare én brann å forholde seg til.

Da vi ankom området rundt 25 minutter etter at alarmen hadde gått, var situasjonen allerede i ferd med å endre karakter.

Øverst i Lunaveien fant vi en ny brann i terrenget, tett på bebyggelsen. Den hadde startet av glør og brennende materiale som var blitt båret opp fra hovedbrannen lenger ned. Fikk denne utvikle seg, ville konsekvensen sannsynligvis bli nye husbranner i toppen av feltet. Vi fikk slått den ned før den fikk tak. Det ga oss noen minutter, men ikke mange.

Da vi kom ned mot Marsfeltet, var det tydelig at brannen var i ferd med å vinne terreng flere steder samtidig. Glør falt ned over boligområdet og startet nye branner rundt oss. Det brant i vegetasjon, rundt parkeringsanlegg og mellom bygningene. Mannskapene gikk rett i arbeid.

For å få oversikt gikk jeg inn i en tom leilighet og videre ut på terrassen. Synet som møtte meg der, er vanskelig å beskrive. Nedover hele området kunne jeg se røyk, flammer og nye branntilløp. Terrassen jeg sto på var merket av nedfall fra brannen. Flere steder var materialene svidd eller brent gjennom.
Under husrekken brant det i terrenget på en rekke forskjellige steder.

Lyden var nesten like slående som synet. Man kunne høre at brannen jobbet. Den flyttet seg raskt.

Det var åpenbart at vi var i ferd med å tape terreng hvis vi ikke klarte å etablere en begrensningslinje. Beskjeden til mannskapene ble derfor enkel: «Sett bilen sikkert. Ta slangene gjennom boligene. Kom dere ned på baksiden av husrekkene og gjør alt dere kan for å stoppe spredningen.» Mannskapene gjør en enorm innsats med å holde begrensningslinjen og hindrer spredning til hele gaten.

Litt senere står jeg i området ved Orionfeltet og Saturnveien.
Derfra ser jeg nedover dalsiden. Hele skråningen ser ut til å brenne. Det smeller kontinuerlig. Propanbeholdere, bygningsmaterialer og det som måtte befinne seg i husene. Varmen er intens. Vinden presser flammene oppover. Røyken ligger tung over området.

Så ser jeg at et hus har fått brann i hjørnekonstruksjonen. Vi vurderer muligheten for å redde husrekken. En ny brannbil er på vei opp, og planen er å gå rett på bygget.

Men naturkreftene er raskere enn oss. Før brannbilen er på plass, tar vinden og varmen kontroll. På under ett minutt går brannen fra et begrenset område til å omfatte hele husrekken. Flammene løper gjennom konstruksjonen og bryter ut langs hele gesimsen.
Jeg husker hvor fort det gikk. Ett øyeblikk kjemper vi for å redde én bygning. Det neste står en hel husrekke i brann. Omtrent samtidig sprer brannen seg til husrekken på motsatt side av veien.

Kort tid etter må vi erkjenne at Saturnveien ikke lenger kan brukes. Brannen har stengt den eneste veien inn og ut av området. Flammer, røyk og ekstrem varme gjør det umulig å kjøre videre. Da blir veikrysset mellom Saturnveien og Lunaveien avgjørende. Vi forstår at hvis det krysset faller, blir det svært vanskelig å fortsette innsatsen mot boligfeltet i Plutobakken.

Rundt oss brenner det nå i bygninger og i terrenget. Brannen nærmer seg fra flere kanter samtidig. Vi blir stående og kjempe om meter. Derfra blir innsatsen en kamp for å holde veikrysset som gjør at vi kan komme til boligene i Plutobakken.

Brannbiler fra ulike brannvesen sendes opp Lunaveien. Ordren er den samme til alle som kommer: «Kjør opp. Parker. Ta med slanger. Finn det første huset som brenner. Hindre at brannen sprer seg videre.»

Noe av det som gjør størst inntrykk denne dagen, er hvordan mannskapene løser oppgavene. Det er lite diskusjon og få spørsmål. Folk går rett i arbeid. Brannmannskaper fra ulike brannvesen jobber side om side. Nye branntilløp oppstår hele tiden. Slanger trekkes gjennom terreng og mellom hus. Branner slokkes. Nye må håndteres.

Over oss flyr helikoptrene.
Til slutt er seks helikoptre i lufta samtidig.

Vi dirigerer dem mot bygninger som ryker, hus som har tatt fyr og områder der vi ser nye brannutviklinger. Pilotene flyr i tett røyk og vanskelige forhold, men leverer presise dropp gang på gang.

Tankbiler går kontinuerlig i skytteltrafikk for å holde innsatsen i gang. Det er kun en vei inn og ut av området. En pumpe havarerer. Nye løsninger må på plass umiddelbart. Kommunens fagfolk og tankbilsjåfører gjør en enorm innsats for å sikre vannforsyningen mens brannen fortsatt utvikler seg rundt oss.

Etter hvert begynner situasjonen å stabilisere seg. Områder som tidligere sto i brann, er brent ut. Nye mannskaper kan ta seg fram andre veier og overta deler av innsatsen.

Da jeg blir avløst, har det gått rundt 12 timer siden vi kom fram.
Først da kjente jeg hvor slitne både kroppen og hodet var. I 12 timer hadde alt handlet om neste beslutning. Neste vurdering. Neste branntilløp.

Da jeg kom ned til ILKO (samlingspunkt for innsatsledelsen) og møter Kjetil Wetterstad Jensen igjen, blir det et øyeblikk til å ta inn over seg hva vi faktisk har stått i. Samtidig viste vi at arbeidet langt fra var over. Brannen var ikke ferdig med oss ennå.

Foto: Rune Folkedal

03/08/2026

Fra innsiden av brannen: Kjetil Wetterstad Jensen, brigadesjef

Brannen på Stenseth har satt varige og dype spor. For et helt lokalsamfunn. For familiene som mistet hjemmene sine. For dem som har mistet alt de eide.

Det som står igjen, er et nedbrent område som det er vanskelig å forstå omfanget av før man står midt i det. Det vil ta tid før området igjen fylles med lyden av barn som leker, naboer som møtes og familier som skaper nye minner.

Brannen har også satt spor hos mannskapene og alle som deltok i innsatsen.

Gjennom tre ulike historier ønsker vi å fortelle hvordan de første timene opplevdes fra innsiden. Historier om beslutninger, innsats og mennesker som sto midt i en hendelse ingen kunne forestille seg omfanget av.

Den første historien er Kjetils. Brigadesjefen som kom til stedet med den første mannskapsbilen fra Drammen.

Alarmen går samtidig til mannskapene på brannstasjonene i Mjøndalen og Drammen.

Meldingen fra 110-sentralen er kort, men alvorlig: «Brann i rekkehus, Jupiterveien. Det skal være god fyr, stor spredningsfare og det er ikke kontroll på beboere.»

Allerede mens vi er på vei ut av stasjonen, kommer nye meldinger. Brannen utvikler seg raskt. Ingen vet sikkert om alle har kommet seg ut.

Da vi kjører over Øvre Sund bru, omtrent 12 kilometer fra brannstedet, ser vi røyken. Den er synlig allerede fra Drammen sentrum. Mørk og massiv.

Det blir umiddelbart klart for oss at dette ikke er en vanlig boligbrann.

Boligfeltet på Stenseth kjenner vi godt. Eldre rekkehusbebyggelse ligger tett i tett. Gatene er smale. Terrenget er bratt.

Kombinasjonen av meldingene vi får over samband, røyken vi ser i det fjerne og kunnskapen vi har om området gjør at jeg allerede da ber om full innkalling. Alle tilgjengelige mannskaper varsles. Også de som har ferie.

På vei opp Rosenkrantzgata blir røyksøylen større for hvert minutt.

Over samband hører vi at brannbilen fra Mjøndalen nærmer seg først. Utrykningslederen melder om utfordringer med å komme frem. Sivile biler er på vei ut av området, og det er vanskelig å passere.

Kort tid etter kommer meldingen: De er fremme. De har kjørt så langt inn de kommer, og starter umiddelbart arbeidet med å skjerme bygningene rundt.

Jeg ser plasseringen deres på det digitale kartet og bestemmer meg for å forsøke å komme inn fra motsatt side, ovenfor rekkehuset som brenner. For å komme dit må vi kjøre ned Jupiterveien, rundt bebyggelsen og opp på baksiden. Underveis ser vi flammene. Røyken driver opp mot rekkehusene ovenfor.
Men det er først når vi kommer inn i den nederste delen av Jupiterveien at vi virkelig forstår hva vi står overfor. Synet som møter oss er brutalt.

Hele rekken der brannen startet, er fullstendig overtent. Flammene står gjennom tak og vegger. Samtidig har brannen allerede fått godt tak i rekken nedenfor.

Veien videre er blokkert av ild. Vi kan ikke kjøre lenger. Dette er den eneste veien inn. Og det er den eneste veien ut.

Dersom brannen fortsetter å utvikle seg som den gjør nå, risikerer vi å bli fanget inne uten mulighet til å evakuere våre egne mannskaper.

Vi stopper bilen. Herfra må innsatsen starte. Mens mannskapene gjør klart utstyret, går jeg frem for å skaffe oversikt. Strålevarmen er voldsom. Jeg går så langt frem som det er mulig å komme.

Det blir raskt tydelig at rekken der brannen startet, ikke kan reddes. Samtidig ser jeg at flammene har spredd seg til rekken nedenfor, og at det brenner i gavlveggen på bygningen vest for den overtente rekken. Målet må derfor være å redde det som fortsatt kan reddes.

Den fremste bilen settes inn mot gavlen for å stoppe videre spredning. Neste bil fra Drammen blir satt inn mot rekken nedenfor.

Jeg møter lederen for denne bilen og gir ham ansvaret for innsatsen i den nederste delen av feltet før jeg selv beveger meg oppover for å møte mannskapene fra Mjøndalen.

Samtidig får to brannkonstabler i oppgave å sikre vannforsyning. Mjøndalsbilen skal prioriteres først, deretter den fremste bilen fra Drammen.

På vei oppover ser jeg at situasjonen forverres nærmest fra minutt til minutt. Brannen sprer seg raskt. Røyken presses oppover boligfeltet. Det blåser kraftig. Vindretningen er så ugunstig som den kunne vært.

Jeg ber derfor om støtte fra Kongsberg brannvesen med mannskapsbil og tankbil, samtidig som innkallingsmannskapene er på vei.

Mannskapene fra Mjøndalen arbeider allerede på spreng. De forsøker å skjerme husene foran brannen og hindre videre spredning. Jeg rekker så vidt å fortelle at vannforsyningen er på vei før situasjonen endrer seg dramatisk.

Til tross for skjermingen sprer brannen seg så raskt at røykdykkerne må trekke seg tilbake. De må etterlate slangene sine. Flammene kommer fra begge sider. Brannen er i ferd med å ta dem igjen. De kommer seg ut. Brannbilen må rygges langt inn i en blindgate for å unngå å bli tatt av flammene.

Røyken gjør det nærmest umulig å forstå omfanget. For å få oversikt klatrer jeg opp på taket av Mjøndalsbilen. Da jeg ser utover boligfeltet, endrer situasjonen seg umiddelbart i hodet mitt. Vinden løfter brennende fragmenter fra bygningene og sender dem langt av gårde. De lander i vegetasjon. Bygninger langt foran brannfronten begynner å brenne. Vi har ikke lenger mulighet til å stoppe brannen. Vi må komme foran den.

Flere politifolk har kommet til stedet. Jeg går rett bort til dem.
Budskapet er tydelig: «Denne klarer vi ikke å ta igjen. Her kommer det til å gå flere bygninger. Vi må gjøre det vi kan for at de byggene som kommer til å brenne, brenner uten mennesker inne.»

Fra dette øyeblikket blir alt underordnet én ting: Å redde liv.

Brannmannskaper, politi og ambulansepersonell haster fra hus til hus. Sivile bidrar på en uvurderlig måte. Dører brytes opp. Leiligheter avsøkes. Beboere varsles. Mennesker evakueres.
Samtidig kan vi ikke slippe taket i brannen bak oss. Vi har egne mannskaper og kjøretøy som må beskyttes. Der vi kan begrense spredningen, gjør vi det.

Alle tilgjengelige ressurser som kan frigjøres, sendes foran brannen. Men vi må prioritere det som aldri kan erstattes. Menneskeliv.

Parallelt arbeider flere av mannskapene med å etablere vannforsyning. Ganske tidlig får jeg beskjed om at de første brannkummene enten ikke fungerer eller leverer langt mindre vann enn vi trenger. Det skaper utfordringer for innsatsen i den nederste delen av feltet. Jeg ber derfor 110-sentralen sende alt de kan få tak i av tankbiler.

Det er samtidig viktig for meg å understreke én ting: Min vurdering den gangen, og fortsatt i dag, er at dette ikke var årsaken til den voldsomme spredningen oppover i boligfeltet.
Brannen hadde allerede utviklet seg så langt at mer vann fra den første kummen ikke ville vært nok til å stanse den. På dette tidspunktet handlet alt om å redde mennesker.

Brannen spredte seg heller ikke bare fra hus til hus. Brennende bygningsdeler ble revet løs av vinden og ført langt foran brannfronten. Der tente de nye branner. Høyere oppe i feltet. Mellom husene. I vegetasjonen. Til og med i skogkanten helt øverst i området.

I ettertid ble avstanden målt til rundt 330 meter i luftlinje fra stedet hvor brannen startet. Der oppe oppsto flere terrengbranner med fare for spredning mot den øverste bebyggelsen.

På svært kort tid hadde hendelsen utviklet seg fra en rekkehusbrann til noe helt annet. Flere rekker sto i brann. Terrengbranner oppsto samtidig flere steder. Et stort boligfelt måtte evakueres. Hundrevis av mennesker ble berørt. Og stadig flere ressurser strømmet til.

Mannskapene fra deltidsstasjonen i Hokksund kom frem. Deretter kom mannskapsbil og tankbil fra Kongsberg. Innkalte mannskaper fra Drammen ankom med nye biler.

Hokksund og Kongsberg ble sendt direkte opp til mannskapene fra Mjøndalen. Mannskapene fra Drammen ble sendt mot toppen av boligfeltet.

Brannen fortsatte å bevege seg fremover. Men nå sto stadig flere klare til å kjempe for hvert eneste hus og hvert eneste område.

Når man ser bilder og videoer fra en hendelse som dette, er det naturlig å stille spørsmål. Hvorfor ble ikke akkurat det huset prioritert? Hvorfor sto en brannbil der og ikke et annet sted? Hvorfor ble mannskaper sendt til ett område når det samtidig brant et annet sted? Det er relevante spørsmål, og jeg har stor forståelse for at de blir stilt.

Men beslutningene ble ikke tatt i ettertid. De ble tatt mens brannen utviklet seg foran oss, og mens situasjonen enkelte steder endret seg fra minutt til minutt. I den første fasen ble det raskt tydelig for meg at brannen spredte seg raskere enn vi klarte å bygge opp ressurser for å stanse den. Da måtte vi prioritere.

Vi kunne forsøke å forsvare bygninger som allerede var kraftig truet, eller vi kunne bruke tilgjengelige mannskaper på å komme foran brannen og sørge for at mennesker kom seg ut. For oss var det ikke egentlig et valg. Menneskeliv måtte komme først. Det betydde at vi måtte akseptere at bygninger ville gå tapt. Det er en brutal erkjennelse, fordi det vi omtaler som bygninger er menneskers hjem, eiendeler, minner og trygghet. Men der og da var målet at dersom et hus først skulle gå tapt, skulle vi gjøre alt som sto i vår makt for å sørge for at det ikke var mennesker igjen inne.

Samtidig jobbet mannskapene kontinuerlig med å begrense brannen der det var mulig. Noen begrensningslinjer klarte vi å holde. Andre måtte vi gi opp etter hvert som situasjonen endret seg.

Det var ikke én enkelt innsats eller én enkelt ressurs som til slutt fikk kontroll på brannen. Det var summen av mange parallelle innsatser, utført over et stort område, samtidig som situasjonen hele tiden tvang oss til å gjøre nye vurderinger og nye prioriteringer.

For oss som sto midt i de første timene, handlet det hele tiden om det samme: Å være ett skritt foran brannen lenge nok til å få folk i sikkerhet.

Foto: Reidar Folkedal

28/07/2026

Dør til dør i nabolaget!
Tirsdag ettermiddag kommer ansatte fra forebyggende avdeling til å gå dør til dør i nabolaget på Stenseth. Dette er noe vi ofte gjør etter en brann av en viss størrelse, og målet er å trygge naboene og bidra med forebyggende informasjon.

Vår erfaring er at folk gjerne har ekstra fokus på brannsikkerhet hjemme etter at de har opplevd brann i nabolaget.

Vi kommer til å gå i uniform, og har på oss ID-kort. Det er selvsagt helt frivillig å snakke med oss, men benytt gjerne sjansen til å spørre dersom du lurer på noe om brannforebygging!

NB: Vi kommer til å gå rundt så langt vi rekker, men det er ikke sikkert vi vil nå rundt til alle i dag. Hvis vi ikke får kommet rundt til deg kan du finne gode råd om brannsikkerhet på nettsiden vår:
https://drbv.no/forebygge-brann/krav-og-raad/

27/07/2026

Etter brannen i Krokstadelva er det naturlig at mange har spørsmål om egen brannsikkerhet og hvordan forebygge brann. Vi har derfor laget en nettsak hvor vi har samlet opp spørsmålene vi har fått flest av den siste uka.

Les mer her:

Etter den dramatiske brannen i Krokstadelva som startet 17. juli er det mange som sitter på spørsmål. Vi har derfor samlet noen av de mest stilte spørsmålene her.

23/07/2026

Varme klemmer til barna som er rammet av brannen i Krokstadelva!
I dag var Bjørnis på Scandic Ambassadeur for å treffe barna som har fått hverdagen snudd på hodet på grunn av storbrannen.

Der delte Bjørnis ut myke og gode trøstebamser, og barna fikk så mange klemmer de ville ha. Det var veldig fint å kunne spre litt glede til familier som har hatt traumatiske og dramatiske opplevelser de siste dagene.

For barna kan branner og ulykker oppleves veldig skummelt. Derfor har vi alltid trøstebamser med oss på brannbilene, til å dele ut når vi rykker ut på oppdrag hvor barn er involvert. Vi opplever at en bamse å holde i gir trøst og flytter fokuset bort fra det dramatiske som foregår. Da vi så omfanget av brannen i Krokstadelva sendte vi derfor inn en hastebestilling på 100 trøstebamser. Snart viste det seg at Bjørnisstiftelsens samarbeidspartnere Verisure, Thermax og PostNord ønsket å sponse både bamser og leveranse. Det er godt å tenke på at bjørnisbamsene nå kan gjøre det de er laget for – nemlig å trøste og gi trygghet.

Hvis det er noen barn som er rammet av brannen, men som ikke hadde mulighet til å være med i dag, kan dere sende en henvendelse til [email protected].

Lurer du på hvordan du skal snakke med barna om brann? I kommentarfeltet har vi lenket til en nettsak med gode råd.

23/07/2026

Brannvesenets innsats avsluttet:
Kl. 10 i dag dro den siste brannbilen fra brannområdet, fem døgn og drøye 18 timer etter at innsatsen startet. Vi i brannvesenet har altså nå avsluttet innsatsen vår på stedet. Det betyr ikke at området er åpnet for fri ferdsel, men at brannen er slokket og at vi er ferdig med det brannmessige arbeidet.

Selv om vi nå offisielt avslutter, vil man allikevel kunne se noen brannbiler på stedet innimellom. Vi vil nemlig fortsatt utføre etterkontroller ved jevne mellomrom, som er vanlig praksis i etterkant av en større brann.

Nå gjenstår arbeidet med å rydde opp, vaske utstyr, og gå gjennom og bearbeide alt som har skjedd de siste døgnene. Det har vært noen dramatiske og hektiske døgn, med mange inntrykk. Noe av det positive vi sitter igjen med etter denne hendelsen er hvordan folk virkelig slår ring om sine medmennesker når katastrofen inntreffer. Det har vært veldig fint å se, og vi håper at den omtanken for de berørte fortsetter også fremover. ❤️