06/08/2026
Viktig at ikkje sjeldne hypotetiske rekneeksempel blir brukt i debatten for å svekke velferdsordningane for eit stort tal sårbare kvinner med barn!
NOEN VIL AT DU SKAL BLI PROVOSERT
Et regnestykke fra Fredrikstad har skapt overskrifter. En enslig forsørger med sju barn kan motta over 800.000 kroner i ulike ytelser og støtteordninger i løpet av et år. Det er tall som får folk til å heve øyenbrynene, og det er nettopp derfor slike eksempler blir løftet fram.
Men før vi begynner å endre grunnleggende velferdsordninger, bør vi stille et enkelt spørsmål. Hvor mange enslige forsørgere med sju barn finnes det egentlig i Norge?
Svært få. Selv statsråd Kjersti Stenseng peker på at dette neppe gjelder særlig mange mennesker.
Likevel brukes disse ytterst sjeldne tilfellene som argument for å stramme inn ordninger som gjelder alle. Det er en velkjent politisk metode. Finn et ekstremt eksempel, presenter det som et symptom på et stort samfunnsproblem, og bruk reaksjonene til å argumentere for kutt eller innstramninger.
Barnetrygden er et godt eksempel. Den er ikke sosialhjelp. Den er en universell ordning som gis til alle familier med barn, uavhengig av inntekt. Det er hele poenget. Millionæren på Holmenkollen får barnetrygd. Alenemoren på sosialhjelp får barnetrygd. Begge får den fordi ordningen er laget for barna, ikke for å belønne eller straffe foreldrenes økonomiske situasjon.
Derfor blir det merkelig når enkelte mener at de som står utenfor arbeidslivet skal miste barnetrygden, mens de som tjener flere millioner i året fortsatt skal beholde den. Da er vi ikke lenger i ferd med å justere en ordning. Da er vi i ferd med å endre selve prinsippet den er bygget på.
Universelle velferdsordninger har vært en av bærebjelkene i den norske modellen. De skaper trygghet, legitimitet og oppslutning fordi alle omfattes av dem. Når vi begynner å gjøre dem behovsprøvde, flytter vi oss i retning av et system der stadig flere må dokumentere at de er fattige nok til å få hjelp.
Det er heller ikke gratis. Behovsprøving betyr mer byråkrati, flere kontrollrutiner og flere ressurser brukt på administrasjon. Penger som kunne gått til velferd, brukes i stedet på å avgjøre hvem som fortjener den.
Selvsagt skal det lønne seg å jobbe. Det er de fleste enige om. Men den debatten må føres på et ærlig grunnlag. Når man bruker svært uvanlige familiesituasjoner som bevis på at hele systemet er feil, blir diskusjonen skjev. For virkeligheten for de fleste enslige forsørgere er ikke et liv i økonomisk overflod. De fleste har ett eller to barn, og mange snur fortsatt på hver krone.
Vi må passe oss for politikere som bruker enkelthistorier til å bygge opp et inntrykk av at velferdsstaten er ute av kontroll. Ofte handler det mindre om de konkrete sakene og mer om et ideologisk ønske om å redusere offentlige ytelser.
Norge har ikke blitt et sterkt og tillitsbasert samfunn fordi vi har mistenkeliggjort folk som trenger hjelp. Vi har lykkes fordi vi har bygget universelle ordninger som gjelder for alle.
Det ville være uklokt å begynne å rive dem ned på grunn av noen få regnestykker som først og fremst er egnet til å få folk til å gå på limpinnen.
Les kronikken til Annette Solberg fra Eidsvoll SV i Eidsvoll Ullensaker Blad👇