07/12/2022
Pasientbiblioteket vil, kanskje ikke så overraskende, slå et slag for boken nå i mørke- og førjulstiden. Enten man trenger gavetips eller lesetips kan vi foreslå følgende:
Kortliste:
INGEBORG ARVOLA – Kniven i ilden
TORMOD HAUGLAND – Hus om natta
ANNIE ERNAUX – Hendelsen
SERHIJ ZJADAN – Anarchy in the UKR
JON FOSSE – Septologien
AGOTA KRISTOF – Tvillingenes dagbok
JURIJ ANDRUKHOVYTSJ – Moskoviaden
ABID RAJA – Min skyld
TOMAS ESPEDAL - Lyst
CECILIE LØVEID – Vandreutstillinger
DAG STEINFELD – Fedre og sønner
INGVILD H. RISHØI – Stargate. En julefortelling
Vi må jo rett og slett begynne med nyslåtte vinner av Brageprisen, Ingeborg Arvola – hurra! Den fikk hun for den kritikerroste romanen «Kniven i ilden», med serietittelen «Ruijan rannalla - Sanger fra ishavet», en historisk fortelling om det kvenske samfunnet i nord, og altså første bok i en tenkt trilogi. Forlaget skriver: «Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.» Spennende!
Fra Bugøynes i Sør-Varanger drar vi over 200 mil sørover. «Moskoviaden» av den ukrainske forfatteren Jurij Andrukhovytsj kom ut på norsk i år, men ble første gang utgitt i 1993. Den regnes som et nøkkelverk i ukrainsk samtidslitteratur. Det er en vill og fabulerende reise gjennom ett døgn i Moskva, der vi følger poeten og studenten Otto von F. på hans alkoholfylte vei for å finne frem til butikken Barnas verden for å kjøpe gaver til sine venners barn. Det er en lett surrealistisk reise det hele men som forlaget skriver:
«aller mest er Moskoviaden en uhyggelig aktuell advarsel mot russisk nyimperialisme, skrevet 30 år før Putins angrep på Ukraina.»
Boken er oversatt av Dagfinn Foldøy, samme mann som har oversatt en annen ukrainer, nemlig Serhij Zjadan. Og da kan vi like godt anbefale en av hans bøker oversatt til norsk også, med det samme:
«Anarchy in the UKR», utgitt på ukrainsk i 2005, var den første boken som ble oversatt fra ukrainsk til norsk da den kom i 2017. Der «Moskoviaden» kunne virke profetisk i forhold til dagens situasjon er denne utgaven av «Anarchy in the UKR» direkte i befatning med forløperen til krigen som nå raser – invasjonen av Krim i 2014. Boken kom, som nevnt, først ut i 2005, men er nå forlenget med en andre del: «Dagbok fra Luhansk» fra april–mai 2014. Her skildrer Zjadan sin reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina.
Bokens jeg-person har lagt ut på en reise for å skrive anarkismens historie, forlaget beskriver boken slik:
«en intens, poetisk road trip gjennom Ukrainas postsovjetiske landskap og nære historie.»
Årets nobelprisvinner – 82 år gamle Annie Ernaux – må selvsagt være med. Hun skriver tynne selvbiografiske bøker av høy litterær kvalitet, ofte noe midt mellom roman og essay. Boken «Årene», som regnes som hennes hovedverk, er kanskje den tittelen som er best kjent i Norge. Derfor har vi satt opp «Hendelsen», hennes selvbiografiske fortelling om en illegal abort i Frankrike på 1960-tallet. 40 år har gått når Ernaux behandler historien i skrift (2000). Det er en sterk historie som i fjor også fant veien til filmlerretet. I hennes siste utgivelse «Den unge mannen» (2022), om sitt forhold til en 30 år yngre mann og altså skrevet ytterligere 20 år seinere, peker hun også tilbake på hendelsen. (Ergo: les begge to.)
Så må vi hjem igjen; vi kommer ikke utenom vår nasjonaldikter Jon Fosse. Etter 40 år som forfatter, etter over femti verk innen prosa for både voksne og barn, dikt, essay og dramatikk, så kom hans store tresatsers symfoni «Septologien» ut mellom 2019 og 2021. Et trebindsverk på 1248 sider er kanskje ikke det første man tenker på å lese i romjulen eller pakke inn og putte under treet, men i år kom verket ut i ettbindsutgave, så det er egentlig ikke noe å stusse over. La deg flyte avgårde i Fosses repetitive rytme sammen med Asle og Asle og Alida og G**o og G**o og Åsleik og kjøreturene mellom Dylgja og Bjørgvin og besøkene hos gallerist Beyer og karbonadesmørbrød og egg og flesk på Kaffistova og Heimen. Det er umiskjennelig fossesk og det er helt nydelig. Som Arvola fikk den i år, mottok Fosse Brageprisen for siste bindet i fjor.
Vi kommer heller ikke utenom Abid Q. Rajas «Min skyld – en historie om frigjøring», den er og har vært den mest lånte boken på Pasientbiblioteket siden den kom ut. Den har ellers fått så mye oppmerksomhet i diverse medier at vi ikke skal gå inn på noe handlingsresymé her, bare bemerke at den anbefales av pasienter og pårørende på hospitalet.
Dag Steinfeld, tidligere høyesterettsadvokat og broren til NRKs tidligere korrespondent Hans-Wilhelm, kom tidligere i år med sin familiehistorie, der hans far Herman og hans skjebne er sentral. Faren satt i tysk fangenskap og ble utsatt for tortur. Steinfeld til Dagbladet: «Det var et he***te på jord. Far ble torturert på det jævligste fordi han var det som ble kalt bastard av første klasse, en såkalt halvjøde.» Nok ikke lystig lesning, men viktig historie!
«Tvillingenes dagbok». Sammen med «Beviset» og «Den tredje løgnen» utgjør den trilogien om tvillingbrødrene Lucas og Klaus og deres skjebne under «en krig». Bøkene kom på norsk fra 2019 til 2021, på originalspråket på midten av 1980-tallet – ungarsk-sveitsiske Agota Kristof er forfatteren. Det sies altså ikke så mye om tid og sted, men at det handler om et Europa i krigs- og/eller etterkrigstid er nærliggende å fornemme. Det er rå, naken, gripende og til tider inn til beinet rystende lesning; språket knapt og konsist og rett på sak. Nøkternt og poetisk på samme tid. Hva er sannhet, hva er løgn? En moderne klassiker slår mange anmeldere fast. Nå var det «Tvillingenes dagbok» som sto på kortlisten, men vi vet av erfaring at har man først lest den, så MÅ man lese de to andre.
Bøvågens store sønn, Tormod Haugland, har vi anbefalt før – da for en av hans kritikerroste romaner. Nå handler det om den lille, fine boken «Hus om natta»: korte tekster av Haugland og tegninger av Annette Kierulf. Tormod og Annette bor sammen i Bøvågen, og husene og landskapet som beskrives gjennom tekst og strek er nettopp de omgivelsene som de begge lever i. De korte tekstene har titler som «Tre spikrar», «Jordkjellaren», «Saft» og «Tom gryte» og det er mange konkrete ting som beskrives og betraktes, en skammel, en øks, skog, hus, mørke. Samtidig gjøres tankesprang inn i litteraturen og kunsten, til Emily Dickinson, Dante, Astrup, Nygard og Hauge. Flere og mye større bilder inspirert av det samme Radøy-landskapet kan frem til 22. januar oppleves i KODE 2, der Annette og søsteren Caroline Kierulf viser over 80 tresnitt i fellesutstillingen «Å skape en verden». Der, altså: anbefaling både av fin bok og veldig fin utstilling som romjulssyssel, for eksempel.
Fra Bøvågen, Radøy, vender vi snutene sørover og stanser i Ytre Sandviken. Der finner vi Cecilie Løveid – «den hjemvendte dikterdronningen», slik mange beskrev henne da hun fra sitt eksil i København vendte hjem til Bergen for drøyt ti år siden. Siden den gang har hun kommet med to diktbøker: «Flytterester» og «Vandreutstillinger». Sistnevnte, som vi anbefaler i denne omgang (kunne trygt anbefalt begge) inneholder dikt om og rundt kunst og kunstnere – refleksjoner og «kommentarer»; dikt som i stor grad inviterer og inspirerer til å oppsøke kunstverk, historiske steder, andre tekster – alt farget av den løveidske stemmen. I bolken «Billedbekjennelser» finner vi diktet «Svarte bilder», inspirert av Fransisco Goyas maleri «Hunden» – stilet til nabohunden Hassel. Det begynner slik:
«Hund.
Jeg har tatt en telefon til Shakespeare,
og han er helt enig med meg:
Du bør ikke bli med inn.»
Vi holder oss i Ytre Sandviken, vi holder oss til samme kunstnermiljø og vi går eller tar buss 16E opp i Øyjorden. Der finner vi Tomas Espedal. Årets «Lyst», en roman i to deler, har undertittelen «En forfatters selvbiografi». Men er det ikke det han alltid har skrevet da, vil onde eller vittige tunger si, men ja og nei – rammen er alltid eget liv og egen historie, men det handler også alltid om litteratur, egen og andres, det handler om litteratur og kunst, om reiser og steder, om kjærlighet, om lesing og skriving, om inspirasjon og liv. Ingen gjør dét bedre enn Tomas Espedal.
Til sist vil vi anbefale Ingvild H. Rishøi, som Løveid, også hun vinner av både Brage- og Kritikerpriser og en av våre skarpeste novellister, og vi kunne anbefalt hva som helst fra hennes bibliografi, men har valgt å fokusere på «Stargate – en julefortelling» av rimelig opplagte årsaker. Den er dessuten hennes siste utgivelse (2021) og hennes første roman. Den ble utgitt samtidig både på norsk, svensk og dansk. På en veldig presis måte, synes vi, innledet NRKs anmelder sin omtale av boken og forfatteren i fjor:
«Når det gjelder å skildre dem som er helt nederst, er Ingvild H. Rishøi fortsatt helt øverst.»
Dette er nemlig en velkjent tematikk hos Rishøi, og Stargate? Joda, det er den veldig brune puben som lå (nå nedlagt) på østsiden av Vaterlands bru, ved inngangen til Grønland og bydel Gamle Oslo – tilholdssted for den enslige faren i historien, egentlig juletreselger, men det salget er det døtrene på 10 og 17 som må ta seg av. I Rishøis univers er det mange sjeler som ikke helt får ting til å gå som planlagt.
God jul!
