Familieterapeut Bente Grøtte

15/08/2026

Skolestart – en overgang som kan romme mye ❤️

Snart er ferien over, og hverdagen med skole, rutiner og faste tider skal i gang igjen.

For noen barn er skolestart fylt med glede og forventning. For andre kan overgangen være mer krevende. Kanskje gruer de seg til noe, kjenner på uro eller synes det er vanskelig å gå fra ferie til en mer strukturert hverdag.

Jeg kom over en fin og nyttig artikkel fra UiT om nettopp dette. Psykologspesialist Toril Sørheim Nilsen deler gode råd om hvordan foreldre kan bidra til en tryggere skolestart – både gjennom mental, praktisk og sosial forberedelse.

Hun løfter blant annet frem betydningen av å snakke med barnet om hva som venter, ta bekymringer på alvor, gradvis finne tilbake til hverdagsrutinene og støtte barnet i å gjenoppta kontakten med skolekamerater.

Vi trenger ikke bare spørre barna hva de gleder seg til. Vi bør også være nysgjerrige på om det er noe de gruer seg til.

For skolestart er ikke nødvendigvis bare spennende. For noen barn kan det være en stor overgang.

Vi kan ikke alltid gjøre det som er vanskelig mindre vanskelig. Men vi kan sørge for at barnet slipper å møte det alene. ❤️

📖 Anbefaler å lese artikkelen fra UiT:

06/08/2026

Når barn lyver – en faglig refleksjon om mening, beskyttelse og relasjon

Jeg tror de fleste av oss har opplevd å «ta et barn i å lyve».
Når vi opplever at barn lyver, utløser det ofte frustrasjon og irritasjon. Særlig utfordrende kan det være når barnet forteller historier som lett kan motbevises, eller når løgnene fremstår som unødvendige. Hvorfor lyve om noe som ikke gir noen åpenbar gevinst? Hvorfor holde fast ved en usannhet når alle vet at den ikke stemmer? Hvorfor lyve når sannheten tåler dagens lys?
Fra et relasjonelt og utviklingspsykologisk perspektiv kan vi endre spørsmålet fra «Hvorfor lyver barnet?» til «Hva kan denne løgnen være et uttrykk for?». På akkurat samme måte som vi er blitt vant med å se på «hva som ligger bak atferden» når et barn uttrykker for eksempel sinne.
Barn lyver av mange av de samme grunnene som vi voksne gjør: for å beskytte seg selv, unngå skam, bevare relasjoner, få anerkjennelse eller skape en fortelling som oppleves lettere å leve med. Samtidig har barn et mindre modent nervesystem, begrenset impulskontroll og en identitetsutvikling som fortsatt er i prosess. Det betyr at sannhet, fantasi, håp, frykt og ønsketenkning ofte flyter mer over i hverandre enn hos voksne.
For noen barn blir løgn en strategi for å regulere vanskelige følelser. Dersom erfaringene deres har lært dem at det kan være farlig eller risikabelt å fortelle sannheten, eller at feil møtes med kritikk, sinne eller avvisning, kan usannheten fungere som et forsøk på å beskytte både selvbildet og relasjonen til den voksne. Da er ikke løgnen nødvendigvis uttrykk for manglende moral, men for en opplevelse av at sannheten er for risikabel.
Andre barn kan fortelle usanne historier fordi de lengter etter å bli sett og anerkjent. Historier om spennende opplevelser, imponerende prestasjoner eller dramatiske hendelser kan være forsøk på å skape tilhørighet eller øke egen verdi i møte med jevnaldrende og voksne. Dersom barnet opplever seg som utilstrekkelig eller lite betydningsfullt, kan den konstruerte fortellingen bli et forsøk på å fylle et emosjonelt tomrom.
Hos enkelte barn kan gjentatte usannheter også sees i lys av nevrobiologiske og utviklingsmessige forhold. Barn med ADHD kan svare impulsivt før de rekker å tenke gjennom hva som faktisk skjedde. Barn som har opplevd traumer eller levd med et høyt stress over tid, kan ha et nervesystem som er aktivert store deler av tida. Dette kan påvirke både hukommelse og hvordan barnet er i stand til å formidle seg. I slike tilfeller kan det som fremstår som løgn, delvis være et uttrykk for hvordan hjernen bearbeider informasjon under belastning.
Noen ganger kan også det voksne oppfatter som løgn, være et uttrykk for barnets egen virkelighet. Følelser påvirker hukommelse. Barn husker ikke nødvendigvis hendelser slik de faktisk fant sted, men slik de opplevde dem. Når et barn insisterer på en versjon som avviker fra de voksnes, betyr ikke det alltid at barnet bevisst forsøker å lyve. Det kan være den fortellingen som gir mest mening ut fra barnets opplevelse.
I familieterapeutisk arbeid kan det derfor være nyttig å være varsom med å gå inn i en kamp om fakta. Dersom hovedmålet blir å få barnet til å innrømme at det har løyet, risikerer vi å overse funksjonen løgnen har. Barnet kan oppleve seg avslørt, skamfull eller misforstått, og behovet for beskyttelse kan bli enda sterkere.
Dette betyr ikke at sannhet er uviktig. Barn trenger voksne som hjelper dem å utvikle ansvarlighet, ærlighet og tillit. Men veien dit går ofte gjennom trygghet fremfor konfrontasjon. Når den voksne møter usannheten med nysgjerrighet fremfor anklage, åpnes et rom hvor barnet lettere kan utforske hva som egentlig skjedde.
Et systemisk perspektiv minner oss samtidig om at barns strategier alltid utvikles i en relasjonell kontekst. Hvis et barn gjentatte ganger tyr til usannheter, kan det være relevant å undersøke hvordan familien håndterer feil, konflikter og sårbarhet. Er det rom for å innrømme tabber uten å miste verdi? Opplever barnet at sannheten blir møtt med forståelse, eller med sterke reaksjoner? Finnes det høye forventninger som gjør det vanskelig å vise utilstrekkelighet? Slike spørsmål retter oppmerksomheten mot samspillet fremfor individet alene.
En viktig oppgave for terapeuter og foreldre blir derfor å bidra til et klima hvor sannheten blir tryggere enn løgnen. Det innebærer ikke å bagatellisere usannheter, men å møte dem med en kombinasjon av tydelige grenser og emosjonell tilgjengelighet. Barn trenger å erfare at de kan være ærlige også når de har gjort noe galt – og at relasjonen tåler sannheten.

Selv om det kan være vanskelig å møte løgn med ro, er det viktig å ha med seg at barn som regel ikke lyver fordi de ønsker å bedra oss. De lyver fordi de forsøker å beskytte noe de opplever som enda mer sårbart enn sannheten, for eksempel følelsen av tilhørighet, selvbildet sitt eller opplevelsen av trygghet.
Derfor er det ofte mer hjelpsomt å være nysgjerrig på hva løgnen forsøker å ivareta, og hvilken funksjon den har, enn å møte den med korrigering eller anklager.

12/07/2026

«Jeg bor i Norge»

Tidligere i sommer var storfamilien på ferie på en campingplass på Fagernes. En ettermiddag lekte jeg sammen med tantejenta mi på 4,5 år på lekeplassen. Etter hvert fikk hun øye på en annen jente og gikk bort til henne.
Det første hun sa var:
– Jeg bor i Norge.
Den andre jenta svarte umiddelbart:
– Det gjør jeg også.
Så fortsatte de.
– Jeg går i barnehage.
– Jeg også.
– Jeg er 4,5 år.
– Jeg har nettopp vært det. Nå er jeg 5.
Det slo meg hvor intuitivt barn gjør noe vi voksne kanskje glemmer litt innimellom.
De leter etter det de har til felles, slik at likhetene skaper bro. Hver lille fellesnevner blir en bekreftelse på at «du og jeg har noe sammen». Og nettopp der begynner relasjonen å vokse.
Som familieterapeut tenker jeg at dette er noe av kjernen i det å skape trygghet. Tilhørighet oppstår sjelden fordi vi overbeviser hverandre eller finner de riktige ordene. Den oppstår når vi kjenner oss gjenkjent. Når vi opplever at den andre ser noe av seg selv i oss – og vi ser noe av oss selv i den andre.
Og denne ettermiddagen var disse fellestrekkene akkurat nok til at jentene fikk en fin lek sammen.
Kanskje er «jeg også» noe av det vakreste vi kan høre når vi møter et nytt menneske. For i de to små ordene ligger en invitasjon til tilhørighet.

07/07/2026

Barn reguleres ikke av fagbegreper – og foreldre gjør heller ikke det.
Jeg møter mange foreldre som vet akkurat hva de burde ha gjort.
De kjenner til toleransevinduet og har lest om hvor viktig samregulering er. De vet at kontakt bør komme før korrigering, og at sterke følelser trenger å bli validert.
Likevel hender det at stemmen blir litt for høy og at tålmodigheten tar slutt. Eller at de kjenner på sinne, frykt, avmakt eller dårlig samvittighet.
Ikke fordi de mangler kjærlighet til barnet sitt eller fordi de ikke ønsker å gjøre det annerledes. Men fordi det er krevende å være den regulerende voksne når ens eget nervesystem er under press.
Derfor tror jeg vi som fagpersoner må være varsomme med å tenke at kunnskap alene skaper endring.
Fagkunnskap er viktig. Den gir oss retning, språk og forståelse. Men den må også kunne omsettes til handling – i de øyeblikkene hvor barnet skriker, forelderen tviler på seg selv, og kroppen reagerer raskere enn tankene.
Det er ofte i disse øyeblikkene forskjellen blir tydelig mellom å vite hva som er lurt, og å faktisk klare å gjøre det.
Jeg tror foreldre trenger det samme som vi ønsker at de skal gi barna sine: å bli møtt med forståelse før de blir korrigert.
For når mennesker opplever seg vurdert før de opplever seg forstått, er det lett å gå i forsvar. Når de derimot blir møtt med nysgjerrighet, respekt og anerkjennelse, blir det lettere å reflektere over egne reaksjoner og finne nye måter å møte barnet på.
Det betyr ikke at vi skal slutte å utfordre eller stille krav. Men hvordan vi gjør det, har stor betydning.
Noe av det viktigste vi kan bidra med som fagpersoner, er å hjelpe foreldre til å forstå hva som skjer i dem selv når barnet mister kontrollen. Når den voksne får et språk for egen skam, frykt og avmakt, blir det også lettere å møte barnet med ro, tydelighet og omsorg.
For meg handler ikke familieterapi om å lete etter feil hos foreldre.
Det handler om å skape trygghet nok til at både barn og voksne kan utvikle seg ❤️

01/07/2026

Etter mange måneder med planlegging er hjemmesiden til Familieterapeut Bente Grøtte endelig lansert.
Her vil du finner informasjon om tjenestene jeg tilbyr innen familieterapi, foreldrestøtte, parterapi, veiledning og oppdrag for kommuner og barneverntjenester.
Min målsetting er å møte mennesker med respekt, faglig trygghet og tro på at endring er mulig – uansett hvor krevende situasjonen oppleves.

Jeg ønsker også å rette en stor takk til Utheve i Rissa, for et fantastisk samarbeid under utviklingen av nettsiden. De har levert et resultat jeg er veldig stolt av, og har vært en trygg og dyktig samarbeidspartner fra idé til ferdig løsning.
Takk til alle som følger siden og støtter arbeidet mitt. Del gjerne innlegget med noen som kan ha nytte av tjenestene eller kjenner til virksomheter som trenger familieterapeutisk kompetanse.

🌿 Besøk nettsiden her:

Familieterapeut Bente Grøtte tilbyr samtaler, veiledning, kurs og faglige oppdrag for private, familier og offentlige tjenester.

30/06/2026

Følelsen bak atferden ❤️

Vi legger ofte først merke til barnets atferd. Barnet som blir sint, trekker seg unna, protesterer, roper eller nekter å samarbeide.

Det er naturlig fordi atferd er det vi ser. Men atferden forteller sjelden hele historien.

Barns atferd er ofte et uttrykk for det som skjer på innsiden. Følelser, behov og opplevelser de ennå ikke har språk eller modenhet til å uttrykke på en annen måte. Et barn som reagerer med sinne kan være utrygt. Et barn som trekker seg unna kan kjenne på skam eller usikkerhet. Et barn som protesterer kan være overveldet av stress eller ha behov for mer støtte enn det klarer å be om.

Når vi møter barnet med nysgjerrighet i stedet for å kun korrigere atferden, får vi større mulighet til å forstå hva barnet forsøker å formidle.

Dette betyr ikke at all atferd skal aksepteres. Barn trenger tydelige voksne som setter trygge rammer og grenser. Samtidig vil grensesetting ofte bli mer virkningsfull når barnet opplever å bli møtt med forståelse for følelsene som ligger bak reaksjonen.

Å være nysgjerrig på følelsen bak atferden handler derfor ikke om å lete etter unnskyldninger, men om å forstå hva barnet trenger for å kunne regulere følelsene sine og utvikle gode mestringsstrategier.

Når vi forsøker å forstå følelsen bak atferden, flytter vi oppmerksomheten fra å spørre "Hva er galt med barnet?" til "Hva kan barnet ha behov for akkurat nå?

21/06/2026

Barn trenger å bli sett ❤️

Jeg tror alle foreldre ønsker å være der for barna sine. De vil stille opp, være tilgjengelige og gi barna sine kjærlighet, omsorg og trygghet.
Gjennom årene har jeg møtt mange foreldre med ulike erfaringer og utfordringer, men jeg har ennå ikke møtt noen som ikke vil det beste for barnet sitt, eller som ikke ønsker å være en viktig del av barnets liv.
Å bli sett handler om mer enn å være i samme rom. Det handler om å kjenne at noen er oppriktig interessert i det man tenker, føler og opplever. For et barn kan det være den voksne som stopper opp og lytter til en historie som kanskje virker liten for oss, men som er stor for barnet. Det kan være å se på en tegning med nysgjerrighet, spørre om leken barnet er opptatt av, eller legge merke til at barnet virker ekstra glad, stille eller frustrert.
Når barn opplever at de blir sett, lærer de at tankene og følelsene deres har verdi. De utvikler trygghet i relasjonen til de voksne rundt seg, og de får erfaring med at det er trygt å dele både gleder, bekymringer og vanskelige følelser.
I en travel hverdag er det lett å tenke at vi må gjøre mer.
Men ofte er det de små øyeblikkene – de jeg liker å kalle «de gylne øyeblikkene» som betyr mest. Et godt blikk, et spørsmål, noen minutter med delt oppmerksomhet eller en voksen som legger bort telefonen og virkelig lytter.

Hva liker barnet ditt aller best å fortelle deg om?

11/06/2026

03/06/2026

NÅR SOMMERFERIEN SKAL DELES MELLOM TO HJEM

Sommerferien nærmer seg – og for mange familier betyr det også at ferien skal deles mellom to hjem.

For barn er det ofte ikke antall dager som betyr mest, men opplevelsen av trygghet, forutsigbarhet og ro rundt det som skal skje. Når barn får vite i god tid hvor de skal være, hvem de skal være sammen med, og når overganger skal skje, blir det lettere å senke skuldrene og glede seg til sommeren. Og når de kan tillate seg å glede seg til ferien hos begge foreldrene.

Enten dere står midt i et brudd, eller har levd hver for dere over tid, krever ferieplanlegging samarbeid. Samværsavtalen som fungerer i hverdagen, passer ikke alltid like godt i ferier – og derfor er det viktig å sette seg ned i god tid og lage avtaler som fungerer for barna deres.

Når dere planlegger sommeren, kan det være nyttig å spørre:
• Hva trenger barnet vårt akkurat nå?
• Hvor lenge er det greit å være borte fra den andre forelderen?
• Hvordan kan vi skape gode overganger mellom hjemmene?
• Hvordan kan vi snakke om ferien på en måte som gir barnet ro?

Barn merker ofte stemningen mellom foreldrene sine. Gode og tydelige avtaler kan derfor gi mer enn bare struktur – det kan også gi barna en opplevelse av at de voksne samarbeider rundt dem, selv om de ikke lenger lever sammen.

Noe av det vondeste jeg hører, er barn som sier:« Jeg vet ikke helt hvor jeg skal være i sommer … jeg skal kanskje være litt hos begge.»

Barn skal slippe å gå inn i sommerferien med uro og usikkerhet rundt hvor de hører til, eller hva som skal skje. De trenger voksne som tar ansvar for planleggingen, samarbeidet og tryggheten rundt dem.

Det er så verdifullt når barn får kjenne at de voksne prøver å finne gode løsninger sammen. Da blir det lettere å være barn – også når livet er delt mellom to hjem.