Norgesdemokratene i Nome

01/09/2026

EØS-regningen kommer – og vanlige folk skal betale!

Norge sier ja til stadig nye EU-regler gjennom EØS. Nå kommer ETS2 – EUs nye klimakvotesystem for drivstoff og oppvarming.

Resultatet? Drivstoffleverandørene må kjøpe klimakvoter, og regningen sendes videre til deg ved pumpa.
Samtidig skrus den norske CO₂-avgiften opp.

🇪🇺Mer EU. Mer avgifter. Dyrere bensin. Dyrere diesel. Dyrere transport. Dyrere varer.

Og hva kan Norge gjøre? I teorien har vi en «vetorett». I praksis har norske regjeringer nesten aldri brukt den.
🇳🇴 Norge har ingen stemmerett når EU vedtar reglene – men gjennom EØS blir vi likevel bundet av dem.

Det norske folk sa nei til EU to ganger. Likevel innføres stadig mer EU-politikk gjennom bakdøra.

Norgesdemokratene vil ikke bare «reparere» EØS. Vi vil ut av EØS og ta tilbake kontrollen over norsk lovgivning, norsk politikk og vår egen framtid.
Norge kan handle med Europa uten å gi Brussel stadig større makt over Norge. Ja, Norge kan i teorien inngå en ny handelsavtale med EU uten EØS-avtalen, men en slik avtale vil bli langt mindre omfattende enn dagens avtale. Den [gamle frihandelsavtalen) fra 1973 vil da automatisk tre i kraft.
Den sikrer også tollfrihet for industrivarer.

Handel krever ikke underkastelse. Norge må bli herre i eget hus igjen. 🇳🇴

✔️ Bli medlem i Norgesdemokratene

29/08/2026

Lovet å fjerne bompengene – snudde og bilistene må betale mer:

Politikerne lovet å fjerne bompengene i Grenland. Så snudde politikerne i Skien og Porsgrunn og videreførte innkrevingen, med velsignelse fra Stortinget. Resultatet er at det er blitt dyrere for bilister.

Og dyrere skal det bli

Fylkesvaraordfører Terje Riis-Johansen (Sp) er en av de fremste forkjemperne for bompengene. Som leder av den politiske koordineringsgruppen i Bystrategi Grenland mener han at innkrevingen er nødvendig for å finansiere veiprosjekter, kollektivtilbud og nullvekstmålet for biltrafikken.
Riis-Johansen omtaler bompengene som et «spleiselag». Men et spleiselag forutsetter at kostnadene fordeles på en rimelig måte og at deltakerne har reell innflytelse. Men folkevalgte politikere gjør stikk motsatt slik at det bilistene som får regningen for deres politiske agenda.
Det politiske målet er bedre transport for næringslivet, sykkelveier, kollektivtransport, det grønne skiftet og redusert vekst i privatbilismen i tillegg til at strøm og drivstoffavgiftene skal øke.
Hva skal bompengene gå til?
Bypakka i Grenland skal kutte utslipp, bedre fremkommeligheten for næringslivet og styrke Grenlands posisjon i det grønne skiftet. Politikerne trekker særlig fram:

● Bedre fremkommelighet og mer forutsigbar reisetid for godstransport.
● Trommedalsvegen og Menstadbrua, som skal bedre forbindelsen mellom viktige næringsområder.
● Utvikling av viktige transportårer som Rv36, blant annet med tanke på mineralutvinning i Fensfeltet.
● Gang- og sykkelveier i Skien, Porsgrunn og Siljan.
● Opprustning av bussholdeplasser.
● Sikrere krysningspunkter for fotgjengere og syklister.

Av rundt 2,5 milliarder kroner går 1,3 milliarder til vei. Omtrent 1 milliard går til de to store veiprosjektene, mens rundt 16 prosent går til drift av bomstasjonene.
Det er verdt å spørre hvem som faktisk får mest igjen for denne pengebruken. Næringslivet får bedre fremkommelighet, mens bilister betaler hver gang de passerer en bom. Innkrevingen brukes til tiltak som skal gjøre det mindre attraktivt for vanlige folk å kjøre bil.

Hensikten:
Bypakka skal nemlig begrense veksten i personbiltrafikken. Nullvekstmålet innebærer at økt transport i hovedsak skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange – ikke privatbil. Når privatbilismen begrenses, skal kapasiteten på veiene i større grad brukes av lastebiler, varetransport og annet næringsliv.
Det betyr i praksis at bilistene både skal finansiere veiene og akseptere en politikk som skal redusere deres egen bruk av dem.
En del av en større politisk retning:
Dette er etter min mening mer enn lokal transportpolitikk. Det inngår i en bredere retning knyttet til klimaavtaler, det grønne skiftet, FNs bærekraftsmål, Agenda 2030, EU og EØS.
Politikken bidrar til mer sentralisering. Når transporttilbud og tjenester konsentreres rundt byene, blir det vanskeligere å bo i distriktene og samtidig være avhengig av privatbil. For mange er bilen ikke et luksusgode, men en nødvendighet for å komme seg til arbeid, skole, lege og andre tjenester.

Norge er gjennom EØS-avtalen knyttet til store deler av EUs regelverk, blant annet innen energi, klima og transport. Dette legger rammer for norsk politikk og begrenser det nasjonale handlingsrommet. Likevel presenteres bompengeordningen ofte som om den bare handler om lokale veiprosjekter.
Bompengene er et virkemiddel for å påvirke folks reisevaner, presse fram mer kollektivbruk og styre samfunnsutviklingen i en bestemt retning.
Der politikerne kaller bompengene et «spleiselag», er hovedpoenget enkelt: Bilistene belastes for å finansiere både veier og politiske mål. De får regningen, mens politikerne bestemmer premissene.
Bompengene handler dermed ikke bare om asfalt. De handler om hvem som skal betale, hvem som skal prioriteres, og hvor mye politikerne skal få styre hvordan folk reiser og hvordan samfunnet utvikles.

Valg får konsekvenser:
Globalistene har gitt bort industriarbeidsplassene, tryggheten, vårt kulturelle samhold, ressursene, pengene, selvråderetten og suvereniteten til Kina og andre lavkostland samt til internasjonale organisasjoner som EU, FN og WHO og til private internasjonale NGO-er.
EØS -avtalen er særlig problematisk. Den innebærer at EU-retten har fått forrang fremfor nasjonal rett samt at en stor del av rettsutviklingen i landet er overført fra et valgt Storting til EU-institusjoner norske velgere ikke har noen innflytelse over. Det er grunnleggende udemokratisk og i strid med Grunnloven.
Dette kan vi gjøre noe med om den politiske viljen finnes og om vi blir mange nok. Det er derfor en hovedsak for Norgesdemokratene å avvikle EØS-avtalen og erstatte den med oppdatert versjon av den bilaterale handelsavtalen med EU fra 1973.
Bli med i laget🇳🇴

27/08/2026

Offentlig sløsing: Norge kunne ha gjennomført en like omfattende ryddejobb som Sverige. Likevel velger norske politikere å styre unna de store strukturelle problemene.

«Norge er landet som har råd til å vente – så lenge det varer.»

Partiet som tradisjonelt har vært Arbeiderpartiets nære søsterparti i Sverige, har lagt fram en omfattende plan for å rydde i offentlig pengebruk. Ifølge deres beregninger kan tiltakene gi årlige besparelser på mellom 75 og 95 milliarder svenske kroner.

Selv om tallene justeres ned til norske forhold, er det fortsatt snakk om beløp som overstiger verdien av hele den norske formuesskatten – en skatt Arbeiderpartiet hevder at velferdssamfunnet nærmest er avhengig av hver eneste krone av.

«Hver bortsløste skattekrone er tyveri fra folket», er et langt mer treffende utgangspunkt enn den norske politiske konsensusen om at stadig høyere offentlige utgifter nærmest er et tegn på et velfungerende samfunn.

Den svenske planen for å redusere offentlig sløsing går langt lenger enn FrPs forslag, milevis forbi det Høyre vanligvis leverer – og befinner seg i en helt annen galakse enn Arbeiderpartiets vilje til å rydde i offentlig pengebruk.

Norgesdemokratene har som et av sine hovedfokus å stoppe det de anser som omfattende offentlig sløsing og feilprioriteringer og ønsker å gå enda lenger. Partiet mener det er mulig å redusere offentlig sløsing og ineffektivitet med i størrelsesorden 500–600 milliarder kroner årlig. Det tilsvarer om lag en tredjedel av statsbudsjettet.

Følgende, grovt anslåtte innsparinger bør etter vårt syn være mulige:

✔️ Mer effektiv drift av stat, fylker og kommuner, inkludert en betydelig reduksjon i antall årsverk: 240 mrd. kroner

✔️ Stans i subsidier til klimatiltak som CO₂-rensing, vindkraft og elektrifisering: 100 mrd. kroner

✔️ Full stans i innvandring av grupper og personer med lav sannsynlighet for vellykket integrering: 100 mrd. kroner

✔️ Kutt i sosiale ytelser, strengere krav og økt retur av personer uten lovlig opphold: 100 mrd. kroner

✔️ Strukturelle reformer i skolen, med kortere grunnskole og tidligere yrkesrettet utdanning: 10 mrd. kroner

✔️ Kutt i budsjettposter uten tilstrekkelig dokumentert samfunnsmessig verdi: 50 mrd. kroner

Sum årlige, potensielle innsparinger: om lag 600 milliarder kroner i 2025-kroner.

Dette beløpet tilsvarer omtrent den årlige bruken av oljefondet på rundt 450 milliarder kroner – pluss ytterligere 150 milliarder kroner som kan brukes til å styrke velferden og redusere skatte- og avgiftsnivået.

Pengene kan blant annet brukes til gratis tannhelse, kortere helsekøer, et sterkere forsvar, nødvendig medisinsk behandling i utlandet, støtte til briller og tannregulering for barn, bedre eldreomsorg og en mer rettferdig pensjonspolitikk.

Samtidig kan det bli rom for lavere inntektsskatt, avskaffelse av eiendomsskatt og bompenger, samt redusert skatt på arbeidende kapital.

Som et tydelig arbeidsmarkedstiltak bør Norge også vurdere null skatt på arbeidsinntekt under 500 000 kroner, kombinert med en moderat og flatere skatt på inntekt over dette nivået. Målet må være at det alltid skal lønne seg å arbeide og øke yrkesdeltakelsen, samtidig som avhengigheten av offentlige ytelser reduseres.

Bedriftsbeskatningen bør også modereres. Skatt på urealisert gevinst bør ikke forekomme.

Ingen av partiene på Stortinget legger i dag fram et budsjett som etter vår vurdering matcher Norgesdemokratenes ambisjonsnivå for å redusere offentlig sløsing. Partiet mener selv at budsjettforslagene bygger på beregninger utarbeidet av egne økonomer og siviløkonomer.

Det er på høy tid å stille det grunnleggende spørsmålet norske politikere helst unngår:

Hvor mye bedre kunne Norge vært dersom politikerne begynte å rydde i sløsingen før de igjen ber innbyggerne betale mer i skatt?

24/08/2026

Boligprisene løper løpsk i Skien og Porsgrunn. Det smitter over til de mindre kommunene i Telemark, inflasjonen øker – samtidig vedtar kommunepolitikerne stadig nye prosjekter uten å ha oversikt over hvilke konsekvenser dette får.

Leietagere og personer som for første gang skal inn i boligmarkedet må gravere stadig dypere i lommen etter penger for å få tak over hodet.
Private bedrifter, Industrinæringer som Google og kommunepolitikerne i Skien og Porsgrunn som bosetter enda flere flyktninger og familiegjenforeninger har all skyld i denne utviklingen.
Det forventes 100 personer som skal arbeide inne i selve Google datasenter. Skien vedtok før sommerferien å bosette 46 flyktninger (40 ordinære og 6 enslige mindreårige), mens Porsgrunn vedtok å bosette inntil 45 flyktninger (inkludert 5 enslige mindreårige). Familiegjenforeninger kommer i tillegg til disse vedtatte tallene. Alle skal ha en plass å bo.
Kommunen kjøper og leier de beste boligene, mens egen befolkning må velge de dårligere boligene.
Porsgrunn og Skien ligger helt i tet i denne utviklingen. Ifølge utleierplattformen Husleie.no har prisene i regionen steget med 14,23 prosent i andre kvartal i år, sammenlignet med samme periode i fjor.
Med inflasjon og boligpriser og mindre økonomisk frihet har politikerne lagt til rette til en økende fattigdom i familier og enslige.
Jeg kan nevne at følgende kan bli økt kriminalitet i by og bygder.

23/08/2026

Inkompetente politikere på Stortinget bygger en rådyr skipstunnel vi ikke trenger. Hurtigruten sa tidlig at de ikke ville bruke den, og for sjømateksport er skipsfrakt for langsom og ustabil til fersk laks.

Likevel ble byggekontrakten signert etter bare ti måneder.

Dette sier mye om norsk samferdselspolitikk: Politikerne prioriterer nye prestisjeprosjekter med snorklipping og pressebilder, mens nødvendig vedlikehold av skinner, signalanlegg og tog blir nedprioritert.

Man kan vinne en valgkamp på å klippe snora til nye byggeprosjekter. Om prosjektet faktisk tjener innbyggerne og samfunnet, eller om det er lønnsomt eller ulønnsomt, ser ut til å være underordnet. Det viktigste er at det står noe nytt å klippe snora på når valget nærmer seg. 🇳🇴

Stad skipstunnel er et ekstremt eksempel. Prosjektet er kraftig utfordret av en rekke utredninger og er trukket frem av investorer og økonomer i Finansavisens sommerintervjuer som et eksempel på offentlig sløsing. Likevel går det videre – som et monument over en politikk der egne utredninger bare gjelder når konklusjonene passer.

Samtidig sitter Bane NOR på enorme verdier gjennom eiendomsvirksomheten. Riksrevisjonen har beregnet at markedsverdien av eiendomsporteføljen er doblet på sju år, mens jernbanens vedlikeholdsetterslep har vokst. Rapporten kritiserte også samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) for manglende oppfølging av Bane NOR Eiendom.

Kontrasten er vanskelig å overse:

Bane NOR Eiendom har hatt sterk verdiutvikling. Jernbanen har samtidig et betydelig vedlikeholdsetterslep.

Hvis Bane NOR Eiendom selger eiendommene og betaler ned gjelden, kan rundt 20 milliarder kroner stå igjen. Det må i så fall avklares hva beløpet faktisk omfatter, men verdiene viser at selskapet har et betydelig økonomisk handlingsrom.

Det mest absurde eksempelet er kanskje at Bane NOR Eiendom engasjerer seg i et kurs- og konferansehotell i Kristiansund – der det ikke går tog.

Da står vi igjen med to grunnleggende spørsmål:

Hvorfor bruker vi milliarder på en skipstunnel med uklart behov, fremfor å vedlikeholde jernbanen der folk faktisk bor og arbeider?

Og hvorfor driver Bane NOR med omfattende eiendomsvirksomhet når hovedoppgaven er å få togene til å gå?

Det finnes penger til nye tunneler, hus og hoteller. Men når togene stopper, mangler det penger til skinner og vedlikehold.

18/08/2026