05/04/2026
«Something is rotten in the state of Norway"
(Thomas Fjeld, lokalpolitiker Venstre, Tønsberg)
Det skjer svært sjelden at jeg parafraserer Hamlet, men det er noe dypt urovekkende med norsk Ukraina-politikk akkurat nå.
Stortinget avviste forslaget fra Fremskrittspartiet om å nekte kollektiv beskyttelse til ukrainske menn i stridsdyktig alder. Kort tid etter gjør regjeringen fra Arbeiderpartiet i praksis det samme – bare med en annen formulering.
Som bastant venstrepolitiker, medmenneske, far og ukrainakjenner gir dette meg, uten overdrivelse, mental tarmslyng.
Menn mellom 18 og 60 år skal nå i større grad vurderes individuelt. Det høres nyansert ut. I virkeligheten betyr det mer usikkerhet – stress, frykt og depresjon – flere avslag og en høyere terskel for beskyttelse.
Det åpner også for svært uheldige tilpasninger: familier splittes, kvinner blir igjen, og unge menn sendes ut av landet med barna som eneforsørgere. Det er ikke sunn politikk – det er en oppskrift på sosial uro.
Begrunnelsen er press på kommuner og mangel på boliger.
La oss være ærlige: Dette handler ikke om Ukraina. Det handler om kapasitet i Norge. Og kapasitet er et politisk valg. Vi snakker dessuten om en gruppe som i stor grad er arbeidsfør, i jobb og bidrar med skatteinntekter – og med lav kriminalitet. Likevel velger vi å stramme inn.
Ukraina mobiliserer menn fra 25 års alder. Norge strammer inn fra 18 år. Noe stemmer ikke. Vi nekter altså beskyttelse til unge menn som ikke engang er aktuelle for mobilisering – og sender dem tilbake til en usikker fremtid i et land i krig.
For det finnes ikke «trygge områder» i Ukraina. Bare områder som ennå ikke er truffet like hardt. Dette er en moderne krig der droner og missiler vilkårlig rammer sivile – i sykehus, boligblokker, kjøpesentre, skoler, barnehager og kafeer. Begrepet «trygge områder» er ikke en realitet. Det er en politisk og juridisk konstruksjon.
Samtidig vet vi hva som kommer: Et Ukraina preget av traumer, PTSD og et enormt behov for gjenoppbygging. Da bør vi stille et annet spørsmål: Er det virkelig så feil å gi noen av disse unge mennene et pusterom – la dem bygge seg opp, jobbe og bidra – før de en dag reiser tilbake og er med på å bygge landet sitt igjen?
Vi gjør dette allerede – bare på et annet område. På Svalbard Global Seed Vault lagrer vi verdens såkorn for fremtidens matproduksjon. Men Ukrainas menneskelige «såkorn» lar vi stå ute i stormen.
Å gi unge menn et pusterom nå er ikke naivt. Det er langsiktig politikk. Når Norge strammer inn fra 18 år, mens Ukraina mobiliserer fra 25, sender vi samtidig et ubehagelig signal: At vi forventer en langvarig krig – og innretter politikken deretter. Norge har råd til å tenke langsiktig. Vi har råd til å være prinsipielle.
Det vi ikke har råd til, er å late som om dette bare handler om «praktiske hensyn». For det gjør det ikke. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ender nok en gang opp på samme sted. Forskjellen ligger i retorikken, ikke i resultatet. Ap vil fremstå ansvarlige. Frp vil fremstå strenge. Resultatet er det samme: En politikk som verken er tydelig eller særlig human. Eller sagt enklere: Same s**t, new wrapping.
Vi går inn i påsken – en tid for ettertanke, medmenneskelighet og håp. Det er visst enklere å preke om nestekjærlighet enn å praktisere den.
God påske.
Jommen sa jeg smør.