26/08/2026
Har sendt inn dette til Inderøyningen og Trønderdebatt:
Sitter Bør Børson jr. i styret til NTE?
Av: Styret, Rødt Inderøy
En feber herjer i enkelte norske kommunestyrer og rådhus, symptomene er akutte og lette å se: Frykten for å gå glipp av det «neste store», og en tro på at akkurat vår kommune kan lure de globale finansmarkedene; jakten på de lettjente pengene!
Man skulle tro at det ble tatt lærdom av Terra-skandalen, hvor kommuner som Rana og Bremanger satt igjen med store lån, høye advokatutgifter og kutt i velferden. Eller når Sola kommune tapte 100 millioner på valutaspekulasjon og Lørenskog ble lokket til å plassere pensjonsmidler i høyt belånte, tyske eiendomsfond som kollapset. Da kommuneloven ble strammet inn for å stoppe direkte børsspekulasjon, flyttet kreativiteten seg over i næringsutviklingen. «Det grønne skiftet» ble det nye store. Plutselig skulle kommuner med ledig areal og billig strøm huse store datasentre og batterifabrikker.
I Ballangen ble innbyggerne lovt 3000 arbeidsplasser og et digitalt industrieventyr gjennom selskapet Kolos Norway. Det endte i ingenting og brutte løfter da investorene trakk seg. I Terra-kommunen Mo I Rana stilte de opp med store ressurser for Freyr Battery. Nå har selskapet pakket kofferten og flyttet satsingen til USA der subsidiene er større. I Agder sitter flere kommuner med svarteper etter å ha investert hundrevis av millioner i tomter og infrastruktur for Morrow Batteries, i et europeisk batterimarked preget av krise og konkurser. Mekanismen er alltid den samme: Internasjonale aktører med flinke talsmenn møter lokalpolitikere som mangler kompetanse til å vurdere risikoen. Kritiske røster blir avfeid som bakstreverske. Man lukker øynene for det åpenbare, høy avkastning betyr alltid høy risiko.
Dette bringer oss til det siste eksemplet: Trønderske kommuners inntog i den stormfulle nordnorske vindkraften gjennom NTE (Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk). Rundt årsskiftet 2024/2025 valgte det 100 % kommunalt eide energiselskapet NTE å kjøpe opp vindparkene Kvitfjell og Raudfjell på Kvaløya i Troms fra et tysk investeringsfond. På overflaten fremstår det som en offensiv investering i fornybar energi. Går man bak tallene, ser man de klassiske konturene av en kommunal risiko-overføring.
For det første overtok nordtrønderske skattebetalere et av landets mest omstridte vindkraftprosjekter, med protester fra reindrift og lokalbefolkning siden oppstarten. For det andre følger oppkjøpet et mønster i vindkraft-Norge: Internasjonale aktører går inn i starten, henter ut subsidier og fortjeneste under utbygging og tidlig drift, og når turbinene begynner å bli gamle, vedlikeholdskostnadene stiger og lokalmotstanden blir for ubehagelig, selger de til det offentlige. I tillegg er 70 prosent av krafta fra disse vindturbinene låst opp i langsiktige fastprisavtaler med det amerikanske aluminiumskonsernet Alcoa i Mosjøen. Trønderske kommunemidler er altså plassert i anlegg langt mot nord, der mye av inntektene er låst til en amerikansk industrigigant, mens risikoen for fremtidig drift, slitasje og saneringskostnader er flyttet til innbyggerne i Trøndelag.
Vannkraften har i mer enn hundre vært fundamentet for velferd i mange norske kommuner, fordi den er evigvarende og forutsigbar. Batterifabrikker og serverhaller dukker opp som paddehatter i et marked preget av rask teknologisk utvikling og internasjonal konkurranse. Når kommuner og kommunale selskaper oppfører seg som investorer på jakt etter rask gevinst, gambler de med arvesølvet. Historien har vist at når det offentlige prøver å slå markedet, er det til slutt innbyggerne som må ta regningen. Resultatet er økte avgifter, dårligere velferd og tomme kommunekasser.
NTEs ferd til Troms viser at vi ikke har lært. Spørsmålet er hvor mange ganger historien må gjenta seg før vi innser at gratis penger ikke finnes. Selv ikke når de er pakket inn i grønt.
Siden kommunene i Nord-Trøndelag tok over, har NTE hatt SVÆRT vide fullmakter. Det har ikke vært forventninger til særlig utbytte. Det bør endres nå med den nye eiermeldingen. Og eierne må bli rådspurt før store oppkjøp eller endringer i risikoprofil. Hvis kommunene skal ha styringen må selskapet være av og for folk og næringsliv i Nord-Trøndelag. Tydeligvis er NTE så å si et administrasjonsstyrt selskap hvor eierne ikke forteller klart hva som er formålet med selskapet. Hva er samfunnsoppdraget? Dette er jo det folkevalgte skal diskutere frimodig og fritt og opplyst når de skal revidere eiermeldingen. Har vi et «jappestyre»? Eierne, altså kommunene, må ta tilbake makten over selskapet. Men her skjer det fint lite, ettersom man passer på hverandre (SP, H og AP). Altså vil slike som stiller de kritiske spørsmålene ikke komme inn i styret. Vi trenger folk i styret som har lojaliteten hos trønderbefolkningen som eier selskapet!
