09/07/2026
Jeg tenker på den oljedopede bløffen. Når jeg tenker på hvordan dette landet skal se ut for de neste generasjonene, ønsker jeg at vi tørr å utfordre de etablerte sannhetene som makteliten i hovedstaden har tvunget oss til å tro på i tiår. Vi blir hver eneste dag fortalt at Norge er et ufattelig sivilisert og rikt samfunn fordi vi har tusenvis av milliarder stående på en konto i utlandet, i det vi kaller Oljefondet.
Men jeg har fordypet meg i et bokmanuskript, skrevet av økonomiprofessorer Eli Moen, med tittelen «Norge i en ny verden – Statsstyre på oljeglatt føre». Kapittelet til professor Eli Moen i denne boken gir meg en analyse som får meg til å våkne opp, og bør riste liv i alle som har beina plantet på jorda og som tror på verdien av ærlig, skapende arbeid.
Hun setter ord på det en lokal entreprenør, en fabrikkeier eller en lokal gründer føler på kroppen hver eneste dag: Makteliten har forlatt realøkonomien. Vi har i all stillhet byttet bort ekte, fysiske og nasjonale realverdier mot papirfordringer i et sårbart, internasjonalt pengespill. Professor Moen kaller dette for "Den norske syken".
Spørsmålet jeg stiller meg, er hvorfor økonomene i Finansdepartementet nekter å bruke disse pengene her hjemme. Svaret ligger nok i deres egne, tørre skrivebordsmodeller. Siviløkonomene styrer etter et urokkelig, nyklassisk dogme om at hvis vi investerer våre egne oljemilliarder i Fastlands-Norge – i veiene våre, i jernbanen vår, på kaianlegg, i lokalsykehusene eller i rammebetingelsene for de små og mellomstore familiebedriftene – så vil økonomien overopphetes og skape inflasjon.
Dette er en gigantisk regnefeil som overser forskjellen på passivt forbruk og produktive investeringer, skriver Moen. Professoren slår fast at investeringer i infrastruktur, teknologi og produksjonsutstyr i realiteten styrker landets kapasitet, og kan gjennomføres uten å være inflasjonsdrivende.
Men Finansdepartementet vil ikke slippe til slike rammebetingelser, ser det ut til. De vil heller sitte i Oslo og administrere en enorm offentlig sektor som eser ut, mens den virkelige produktiviteten i fastlands-Norge har blitt halvert de siste tjue årene. Ved å nekte de private verdiskaperne forutsigbarhet, har de rigget et system som kveler handlekraften vår.
Vår egen nobelprisvinner i økonomi, Ragnar Frisch, lærte oss en fundamental sannhet: Det er bare gjennom produktivt, fysisk arbeid at et samfunn som helhet kan skape reell og varig verdi. Du kan ikke spise papirpenger, og du kan ikke drifte et trygt land med tomme bygder og utbrente arbeidsfolk.
Når staten jager bort det lokale, private eierskapet med uforutsigbare særskatter og en kvelende skatt på arbeidende kapital, gjør de en fatal feil. De skattlegger maskinene, næringsbygget, verktøyet, traktorene og utstyret som den lokale snekkeren, mekanikeren eller maskinentreprenøren må bruke for å eksistere.
Verktøy er ikke luksus eller passiv formue; det er det fysiske grunnlaget for arbeidsplasse!
Hvis vi kveler de små og mellomstore familiebedriftene, ender de med å selge dem ut til kyniske, globale kapitalfond. Men et globalt fond har ingen sjel og ingen tilhørighet til nærsamfunnet vårt. Det er den lokale eieren som tenker i generasjonsperspektiv, og som har hjerterom til å se en sårbar ungdom som et medmenneske og gi ham en fast sjanse på verkstedgulvet. En sunn, privat næringspolitikk med urokkelige, lovfestede sperrefrister på skatteendringer er i realiteten den aller beste sosiale medisinen for landet vårt.
Hva er det professor Eli Moen mener må gjøres for å snu denne farlige utviklingen? Hun vil ha et radikalt skifte i den økonomiske politikken. Vi må slutte å gamble bort fellesskapets penger i internasjonale spekulasjonsmarkeder, og i stedet flytte mer av kapitalen tilbake til den produktive realøkonomien her hjemme, mener hun.
Vi må bruke formuen til å bygge en moderne og trygg fysisk infrastruktur over hele landet, fjerne skatten på verktøy og maskiner, og sikre langsiktige, forutsigbare rammebetingelser for de som faktisk skaper verdiene på gulvet. Vi må ta den nasjonale råderetten over energien og ressursene våre tilbake, er det jeg leser ut av boken.
For meg handler dette om respekt for det oppsparte livsverket, om den klassiske sparingen og om fremtidstroen til barna og barnebarna våre. Jeg ønsker ikke å ha et samfunn styrt av regnearkenes arroganse og overnasjonale direktiver fra Brussel. Vi burde gjenreise respekten for det ærlige håndverket og bygge et varmt, sterkt og produktivt Norge som setter menneskeverdet og de lokale bedriftene først. Det er slik vi sikrer landet vårt for fremtiden.
Hva tenker du? Er du enig i at vi må flytte fokus fra finansspekulasjon i utlandet og over på å styrke den produktive realøkonomien, småbedriftene og arbeidsfolkene her hjemme?
Øistein Høksnes
