11/05/2026
I førre veke delte Nettavisen Norsk debatt eit innlegg om PCI og mediedekninga av saka, etter at Dagsrevyen tok opp kvifor Noreg skal ha eigne retningslinjer.
Debattredaksjonen i Nettavisen ville ikkje ta inn svaret vårt, som både handlar om PCI, sentralisering og motmakt i helseregionane. Det er sjølvsagt heilt legitimt.
Men problemet og debatten forsvinn ikkje av den grunn.
For oss i Møre og Romsdal handlar dette framleis om eit grunnleggande spørsmål:
Kven får definere kva som er «fagleg robust», kva som er «realistisk» – og kva slags helsetilbod som er godt nok utanfor dei største sentra?
Vi kjem til å halde fram med å løfte den debatten.
Du kan lese innlegget under, med lenkar i kommentarfeltet. Det er skrive på bokmål, då det var meint til Nettavisen. ⬇
🖊 MOTMAKT GJELDER OGSÅ NÅR SENTRALISERINGEN KOMMER FRA TRONDHEIM OG TROMSØ
Anne Hafstad har all rett til å utfordre journalistikk hun mener blir for ensidig. Men PCI-debatten handler om mer enn NRK, Bodø og Tromsø.
For oss i Møre og Romsdal er saken gjenkjennelig fordi den illustrerer noe større: Hvordan sterke institusjoner og etablerte fagmiljø ofte får definere hva som er «robust», «faglig forsvarlig» og «realistisk» – mens mer perifere regioner blir bedt om å akseptere lengre avstander og svakere tilgang til avansert behandling.
Da blir spørsmålet om motmakt interessant. For motmakt handler ikke bare om å utfordre Oslo. Det handler også om å kunne utfordre regionale maktsentre.
Hafstad skriver at «distriktspolitikk og følelser ser ut til å trumfe kravet til kvalitet og effektivisering». Problemet er at tilhengerne av dagens PCI-struktur svært raskt ikler seg en kappe av «faglighet», som om dette først og fremst er en objektiv og avklart medisinsk diskusjon.
Det er det ikke.
Det faglige er i realiteten tydelig på hva som er den foretrukne behandlingen ved alvorlige hjerteinfarkt: primær PCI.
Diskusjonen handler derfor ikke bare om fag. Den handler også om pasientvolum, prestisje, økonomi og hvilke institusjoner som skal beholde funksjoner, aktivitet og makt. Når man sentraliserer avanserte behandlingstilbud, følger både penger, rekruttering og fagmiljøer med.
Vi i Møre og Romsdal – eller i Nordland – trenger ikke se mot Oslo for å kjenne på sentraliseringspresset. Det kommer også fra regionale sentre og universitetssykehus. Resultatet er at tilbudene, fagmiljøene og rekrutteringskraften ved det Hafstad omtaler som «lokalsykehus», gradvis tappes og vannes ut. Jeg legger til grunn at hun med dette sikter til sykehus uten regionsykehussstatus.
Det er heller ikke riktig at dette bare handler om «følelser». Tvert imot finnes det tunge faglige og geografiske argumenter for å etablere et PCI-tilbud i blant annet Ålesund. Utredningen fra Helse Møre og Romsdal peker på lange transportavstander, tung bruk av luftambulanse og særskilte utfordringer knyttet til geografi og beredskap.
Transportanalysen, som ble gjort i samarbeid med St. Olavs hospital, hadde dessuten som utgangspunkt å finne den plasseringen som kunne gi flest mulig innbyggere tilgang til behandling innenfor det tidsrommet hvor intervensjon har effekt.
To dager før helseministeren bad om nye nasjonale retningslinjer for behandling av hjerteinfarkt, publiserte TV 2 historien om sunnmøringen Odd Einar Tysnes, som overlevde et dramatisk hjerteinfarkt i Sverige takket være rask tilgang til PCI-behandling. Han sa selv at situasjonen kunne fått et helt annet utfall dersom infarktet hadde skjedd på Sunnmøre. Saken synliggjorde også kontrasten mellom Sveriges langt mer desentraliserte PCI-struktur og situasjonen i store deler av Norge.
Når slike historier skaper debatt, bør ikke svaret være å avfeie dem som lokal patriotisme eller kampanjejournalistikk. Det bør være å stille de spørsmålene sterke institusjoner ofte slipper å svare på:
Hvem tjener på dagens struktur?
Hvem taper på den?
Og hvorfor er det så vanskelig å diskutere om innbyggerne i Møre og Romsdal og Nordland skal ha tilgang til den behandlingen fagmiljøene selv omtaler som førstevalget?
[skjermdump frå NRK Dagsrevyen 3. mai 2026]
